Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
NRK meldte nylig at Frps fiskeripolitiske talsmann Bengt Rune Strifeldt vil ha mer hvalfangst, fordi hvalen tar torsken fra fiskerne. Truls Soløy, leder i Norges Småkvalfangerlag legger til at hvis vi ikke fanger hval, kan det skade alt liv i havet.
Er det for mye hval?
Dette handler nok mer om økonomi enn økologi. Og om identitet, tradisjon og motvilje mot overstyring.
Men la oss ta argumentene – er det for mye hval, og er den en trussel? Spørsmålet er snudd på hodet. Hadde Nordsjøen vært frisk og urørt av menneskehender, ville det ha bugnet av liv. Slik er det ikke.
Det egentlige spørsmålet er derfor «Hvordan skal vi da takle et ødelagt økosystem? Ved å skade det enda mer?»
Sprenging av skjær, påfyll av sandstrender og hageavfall i bekken - slik trues sjøørreten
Hva med en hummer-pause?
Før vi fortsetter, la oss snakke om noe helt annet: Hummer.
Hummerfiske er blitt den nye rypejakta. Hver høst kommer de – kanskje ikke i nikkers; hytteeiere og badegjester. Alle har de registrert seg, alle skal de ha ut sine 10 teiner. Selvfanget, vet du! Å gid!
Dette er allmenningens tragedie, alle tar det de kan, eller som jeg skrev i forrige kommentar: Vi dreper naturen bit for bit. Hver død hummer er i seg selv ingen ulykke, men bestanden i Oslofjorden er nå nede på 1/10 av det den burde være, skriver Naturvernforbundet.
Så hva med å gi hummeren en pause? Gjennom en jaktpause på noen år, slik at bestanden får hentet seg inn igjen. Er det mye å spørre om? Hvis det er det – hva med å innskrenke fangsten? Det finnes mange muligheter – hummeren vil uansett komme raskt tilbake.
Mann i 60-årene tatt i politiaksjon: – Fant flere hummer gjemt i havna
Økende vågevalbestand
Vi får være glade for at hval ikke kan skytes av alle som vil imponere naboen, for også den lever i et skadd økosystem som kan trenge litt tid for seg selv.
Vi befinner oss i 2019, 50 år etter historiens største massakre av ville dyr: Den industrielle hvalfangsten.
Vi skal ikke la oss forundre av at arter som har vært på randen av utryddelse, blir flere når vi slutter å drepe dem. Vi bør heller juble, eller trekke et lettelsens sukk. Vi hadde overhodet ingen anelse om hvorvidt vi drev hvalen over kanten eller ikke. Hvalfangsten var slik sett galskap. Men den ga oss noen fine villaer med sjøutsikt.
Det er på denne bakgrunnen vi må se den økende vågehvalbestanden. De var færre, blir flere.
Vi må imidlertid skille mellom hval og vågehval – mens andre hvalarter, som grønlandshval og blåhval fremdeles er på gravens rand, startet fangsten av den lille vågehvalen såpass sent at vi ikke rakk å nesten-utrydde dem. Dette etterlot vågehvalbestanden «genetisk friskere». Det var derfor vi kunne starte på’n igjen.
For de større artene er bildet verre. De har vært gjennom en «genetisk flaskehals», og det er farlig.
Det betyr at alle dagens hvaler stammer fra de få individene som ikke ble skutt. De har derfor bare en liten del av artens genetiske mangfold, og er langt mer sårbare for sykdommer, fangst, klimaskifter – alt. Så de kan lett kollapse, uansett antall.
Problemet er videre at folka over ikke bare vil jakte mer vågehval, de vil også gå etter de andre. Dette fører oss til sakens moralske dimensjon, til det for meg merkelige premiss om at hvalen tar torsken fra fiskerne.
Hvem eier fisk og hval?
Da Amazonas brant tidlig i høst, kom påstandene, ikke minst fra Norge, om at naturen tilhører oss alle, ikke bare Brasil.
Dette er feil – skogen tilhører vitterlig Brasil – men hvor mange mennesker i verden er enig? Det samme gjelder for Norge og hval.
Engø Gård i eksklusivt selskap gir ekslusive kunder: – Var på ferie i nord, så kom de hit i helikopter for å spise lunsj
Miljøvern hos andre
Hvis motivet for hvalfangernes utspill er identitet, tradisjon og motvilje mot overstyring, er dette en farlig vei å gå. Ja, verdenssamfunnet godtar, absurd nok at inuitter dreper den svært utrydningstruede grønlandshvalen. Formodentlig fordi de er «urfolk». En hardbarka nordlending kan med en viss rett hevde at han er like «ur» som en inuitt, men de færreste vil være enige.
Vi snakker altså om anseelse, og om våre egne muligheter i vår egen favorittaktivitet; miljøvern. Men, som vi ofte ser, helst miljøvern hos andre enn oss selv – i Amazonas for eksempel.
