Hun kunne opplyse at hun hadde hørt om noe nytt som skulle komme, som het video. Jeg var himmelfallen.

NY OPPFINNELSE: Det skulle være sånn at man kunne ta opp programmer og filmer på TV, som man da kunne lagre og se på nytt – akkurat som man tok opp musikk på kassettspiller!!!

NY OPPFINNELSE: Det skulle være sånn at man kunne ta opp programmer og filmer på TV, som man da kunne lagre og se på nytt – akkurat som man tok opp musikk på kassettspiller!!! Foto:

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg husker første gang jeg hørte noen si ordet «video». Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg ennå kan fremkalle scenen. Det må ha vært rundt 1980. Jeg hadde blitt med en klassevenninne hjem. Vi satt på rommet hennes i annen etasje og hun kunne opplyse at hun hadde hørt om noe nytt som skulle komme, som het video. Det skulle være sånn at man kunne ta opp programmer og filmer på TV, som man da kunne lagre og se på nytt – akkurat som man tok opp musikk på kassettspiller!!! Jeg var himmelfallen. Hvilke muligheter!

Mange av tingene vi omgir oss med, tar vi for gitt. Men en gang i tiden var de ikke der. Og vi savnet de ikke, for vi kunne ikke ane at de skulle komme til å finnes. Nå skjønner vi ikke hvordan vi klarte oss uten.

LES OGSÅ: Å leve med aldersangst: – 1994, sier du? OL på Lillehammer, ja. Det husker jeg ... kremt, godt

Min arbeidsplass, Tønsbergs Blad, fyller 150 år i år. En avis er fortsatt en avis, men det er bare såvidt. Som min kollega så betimelig spurte i sin jubileumsartikkel nylig: Ville grunnleggeren Hans Jürgen Magnus Hansen kjent igjen noe som helst? Det meste er forandret. For eksempel bestod staben av 150 mennesker da TB flyttet fra Bjelland til avishuset på Brygga – med flere ulike yrkesgrupper. Det krevdes mye ulik kompetanse og mange operasjoner for å få ut en avis. Nå, bare 15 år senere, har vi skrumpet inn til 40.

LES OGSÅ: Hva «Friends» forutså: – Kan vi ikke bare si at du tror på noe, og jeg ikke?

Et av mine viktigste arbeidsredskap er nettet. Der finner jeg tips til saker og informasjon om det meste. Men heller ikke internett har vært med oss bestandig:

Vi er på Høgskolen i Lillehammer, 1994. Jeg sitter ved et bord i kantina sammen med flere medstudenter. En fyr på studiet mitt, samtidshistorie, han var lys og hadde et dobbeltnavn satt sammen av Kåre og noe, hadde kunnskap han kunne dele. Vi diskuterte oppgaveskrivingen vi var dypt inne i og han mente å vite at via dette internettet kunne det snart bli sånn at vi kunne sitte på én skole og bare hente opp en oppgave av en student fra en annen skole for å se på den! Oi! Vi nikket rundt bordet. Ja, tenk hvis det skjer. Det hadde vært flott!

Det er faktisk ikke så mange år siden sist gang jeg fikk samme type «kan det virkelig være mulig-opplevelse». Det var da min mann fortalte meg at nå var man i gang med å utvikle førerløse biler. Jeg husker jeg så på ham, og lo. «Nei. Ikke på ordentlig? Ikke som skal kjøre rundt i den vanlige trafikken? Det går jo ikke. Det er umulig. Nei, det tror jeg ikke på». Men jo, det var sånn det var.

Akkurat nå skulle jeg bare ønske noen kan fortelle meg at det kommer en vaksine. Jeg trenger ikke mer.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken