Gå til sidens hovedinnhold

Hundeparken på Rosanes

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

All honnør til Ingrid Hannestad som i Tønsbergs Blad 10. mai framsnakker Hundeparken på Rosanes. Hennes kloke og tankevekkende vurderinger gir oss grunn til refleksjoner om både folkehelse, dyrevelferd og politikk.

Vi lever i en kunstig teknologiverden og fjerner oss fra dyr og natur, og vi taper etter hvert «The Animal Connection» med tanketomhet og kunstig intelligens. Men vår hjerne er fra tidenes morgen programmert til naturen og sameksistens med dyreverden. Hunden er vår eldste sosiale dyrevenn domestisert gjennom 3200 år.

Samvær med en hund fremkaller «feel-good»-hormonet Oxytocin som er en helsegevinst for begge parter. En hund kan lukte dine følelser og lese dine ansiktsuttrykk. Og som mennesker kan hunden føle angst, smerte, glede og savn.

Hundeparken på Rosanes har etter grundige overveielser fått en sentral og ideell beliggenhet i et vakkert naturområde med sjø og land. Et parkområde i nærmiljøet hvor folk ferdes og har lett tilgang. Her er både fauna og flora i sitt naturlige miljø. Hundeparken er slik en sosial møteplass og et godt helsetilbud for hund og menneske i likhet med Helsestien. Hvor ellers kunne det vært bedre?

Vi sanser naturen også gjennom fuglesang, vindbrus og bølgebrus som naturlige fenomen. En verden uten lyd er utenkelig. Måkeskrik kan noen ganger vekke uønsket oppmerksomhet med et desibel-nivå som langt overstiger hundeglam både i volum og tid.

Kommuneadministrasjonens beslutning er etter min forståelse fundert på det beste alternativ.

Thor Asgeir Johannessen

Kommentarer til denne saken