At året 2022 skulle bli et så avgjørende år for meg, kom som «julekvelden på kjerringa» som det heter i disse tider. I utgangspunktet skulle valget være ganske så lett, men det viste seg å være det vanskeligste i mitt liv.
Det som var så åpenlyst riktig, ble bare så åpenlyst feil inni mitt hode. Alle sa «Gjør det» og «Dette har du drømt om». Men gjorde jeg det for min del? Eller var det for alle andre?
Jeg snakker om valget om å flytte hjem. Hjem til kysten, hjem til Tønsberg, hit jeg hadde lengtet i 22 år. 4. september 2000 begynte jeg som nyutdannet journalist i Laagendalsposten i Kongsberg, både en avis og en by jeg hadde minimalt med kjennskap til før den datoen. Familien hadde hytte på Blefjell, men Kongsberg var bare en by vi kjørte gjennom.
Den gang ga jeg jobben et år, men det ble til 22. Men å slå røtter i Kongsberg? Pøh. Nei, jeg hadde ingen ting som knyttet meg til den byen. Kunne ikke engasjere meg i verken sølv eller skihopp. Det var bare det at de røttene jeg hadde latt slå rot i Kongsberg, satt til de grader fast, da jeg endelig skulle vende snuten mot kysten igjen …
Du skjønner Tønsbergs Blad ringte. De ville ha meg nedover. De fristet med Brygga. Til salt sjø. Til fast jobb. Til et nytt liv. Inni mitt hode begynte motsetningene å slite. På Kongsberg hadde jeg hus, venner og kolleger. Hva har jeg i Tønsberg? Var det en viss sorg jeg begynte å kjenne på? Kunne dette være det noen kalte en lykkelig skilsmisse? At jeg egentlig ville gjøre noe nytt, men samtidig ikke forlate det gamle livet mitt der i innlandet?
«Hurra for nye begynnelser!», har min gode venninne sopranen opptil flere ganger sagt til meg. Hun tok også steget, flyttet til et nytt sted – og begynte på nytt. Hun inspirerte meg til at Tønsbergs Blad fikk sitt ja, og at Laagendalsposten fikk min oppsigelse.
Snøballen begynte å rulle. Følelsene slet mer og mer mellom de to byene. Kystbyen gjorde meg gira, mens sølvbyen ville holde meg tilbake. Da jeg overlot nøklene til boligens nye eier i Kongsberg, var det med vemod.
Utallige ganger har jeg rundet svingen på Jarlsberglinna og sett Slottsfjellet opplyst i mørket. Denne kvelden snudde vemodet seg til glede ved dette synet. For første gang sa jeg høyt til meg selv: «Nå har du kommet hjem, Eigil».
For dette var et riktig valg. Nytt hus, ny jobb, nye kolleger. Og søndag er det nytt år, der jeg skal få lov til å forme mitt nye liv i hjembyen. Hurra for nye begynnelser.