Begrepet «snikislamisering» uttrykker angivelig en frykt for at islam, på en «snikende» måte, skal gripe om seg. Faren er at vi kan bli muslimer uten å legge merke til det. Det bare kom, liksom, uten at vi merket noe..

Muslimenes «sniking» ytrer seg på flere farlige måter. De kler seg rart, de stikker hodene sammen på uterestaurantene, de fører hånda til hjertet i stede for å hilse som sivilisert mennesker. Alt dette er eksempler på «snikislamisering».

Det vi skal frykte er altså at islam, snikende, skal gripe om seg. Beskytter vi oss ikke, vil smitten «snikinfisere» oss alle sammen, og før vi får sagt så mye som amen, har vi blitt et kalifat.

Men det at de vil bli flere, skiller vel ikke muslimene fra andre? Vil de ikke bli flere alle sammen? Jeg mener, når Jehova-folket går rundt og aldri kommer lenger enn til døra, er det ikke for å bli mange? Når bedehusene og kirkene arrangerer møtekampanjer, er det ikke fordi de tar misjonsbefalingen på alvor, og prøver å gjøre alle folkeslag til «disipler»? Og når politiske partier annethvert år stiller seg opp gatelangs, er det ikke nettopp for å øke oppslutningen?

Selvfølgelig! Da er det altså selve «snikingen» det handler om, det er den som er farlig. Det er ikke det at muslimene vil bli flere som gjør dem så skumle, det er måten de gjør det på. De lumske djevlene driver og sniker, det er det vi må passe oss for.

Men hva er å snike? Jeg mener, når du sniker, hva er det du gjør da?

Du lusker deg fram. Du nærmer deg offeret ubemerket. Du åler deg fram som en orm, du narrer folk trill rundt ved å late som du er noe annet enn det du er. Du kler deg ut som engel, når du egentlig er en djevel ...

Og det er riktig. Ser jeg meg om, kjenner jeg stor frykt for «sniking».

Det «snikes» jo overalt. Det vrimler av sniker der ute, mennesker med de mest ondskapsfulle hensikter prøver å narre meg. De vil få meg over på sin side med «sniking», med å fremstå som noe annet enn det de er ...

At det skal være muslimene, synes jeg likevel er litt rart ...