Forleden dag kjørte jeg over Semslinna på vei til Tønsberg, da et tog fra VY kom i motsatt retning. I forbifarten registrerte jeg at at det visstnok kostet 280 mill å skifte navn fra NSB til VY, male om togene, skifte uniformer og tilsette et tosifret antall nye direktører.

På radioen hørte jeg samtidig nyheten om at regjeringen skal bruke 5 milliarder på hurtigtester til en så å si utdøende pandemi.

En liten notis i avisa kom nylig opp med et stort bilde av fregatten Helge Ingstad. Flaggskipet kostet over 4 milliarder, men er hugget opp fordi forsvaret ikke hadde lært seg å styre båten etter mørkets frambrudd.

I Avisa Vårt Land leste jeg sist lørdag om den mektige oljelobbyen Konkraft. Konkraft er sammensatt av toppfolk fra blant annet LO, Fellesforbundet, NHO, Rederiforbundet, Norsk Industri og Equinor, og sørget i 2021 for at oljeselskapene fikk kastet etter seg 115 milliarder for å utvinne olje på felt som ellers ville vært ulønnsomme.

Dette er bare noen få, men illustrerende eksempler på vanvittig og storslått pengebruk i vårt lille Norge, der visstnok tilliten er stor og forskjellene er små mellom folk.

Summene står i skarp kontrast til påstanden fra ledende politikere innen Høyre, Ap, Krf og Venstre om at det blir for dyrt å løse opp den ulykksalige sammenslutningen mellom Vestfold og Telemark. Det koster visstnok 100 millioner, som riktig nok staten vil dekke, men likevel. Tenk så mye penger, bare for å styrke demokratiet. Dette har ikke vanlige folk greie på, sier de.

Vel, folket er kanskje ikke så dumme som enkelte politikere vil ha det til. Her er det på sin plass å minne om hvordan den såkalte regionreformen, som Dagsavisen omtaler som en historisk mislykket reform, ble til.

Den ble banket gjennom i Stortinget i 2017, med stemmene til Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Vedtaket ble iverksatt fra 2020 og innebar at Norge gikk fra 19 fylker til 11. Denne reformen oppstod som en politisk ønskedrøm i hodet til en håndfull politikere, uten bakkekontakt med folket de skulle styre. I prosessen var det ingen som brydde seg om kostnader og konsekvenser, og enda mindre om hva vanlige folk måtte mene.

I andre fylker med omtrent like stor befolkning som Vestfold, som Møre og Romsdal og Nordland, stod politikerne opp med integritet og stolthet på vegne av folket og fylket sitt og berget seg unna sammenslåingsspøkelset.

I skarp kontrast til dette lidenskapelige og fruktbare engasjementet i andre deler av landet, dro derimot vesale og viljesvake Vestfoldpolitikere uten ryggrad inn til Oslo for å få beskjed derfra om hva de skulle mene og stemme for. Slik ble Vestfold salderingspost for at sentraliseringskabalen skulle gå opp, og endte i tospann med Telemark.

Er det slik vi vil at fylket vårt skal ende opp?

Nei. Folkeviljen er klar. 69 % ønsker å oppløse dette sentralt bestemte tvangsekteskapet. Det skal politikerne kort og godt bøye seg for. For dette dreier seg om innretningen på vårt demokrati og våre demokratiske institusjoner. I det spørsmålet skal politikerne faktisk skal ikke bare skal høre på vanlige folk, men respektere folkeviljen og rette og rette seg etter den.

Der skal folket være enerådende, uansett hva politikere ellers måtte mene om økonomi, næringsliv og tjenesteyting, personlige ambisjoner og partipisken, og uavhengig av om fylkesdirektøren tilrår det motsatte. Var det noen som i sin villeste fantasi trodde at fylkesdirektørbukken frivillig ville gi avkall på å passe havresekken og beholde jobben sin?

For det er ikke slike spørsmål fylkesinndelingen handler om. Innretningen av vårt lokaldemokrati trumfer selvsagt alt dette. Intet spørsmål er viktigere.

Politikerne skal derfor ikke bare merke seg at et overveldende flertall av både vanlige og mer uvanlige folk i Vestfold for en gangs skyld manner og kvinner seg opp til å ta et klart standpunkt for nærhet, tilhørighet og selvstendighet.

Politikerne skal kort og godt bøye seg for folket og sørge for at folkeviljen blir fulgt. Så vil detaljene falle på plass etterpå.

Vi spikrer den der.