Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Se for deg at du står på Slottsfjellet og skuer utover Tønsberg. En by som skiller skjærgård fra fastland, kun noen meter unna en marin nasjonalpark. Du ser små og store hustak som skilles av grå gater, kun avbrutt av en og annen gressflekk. Du kan høre føtter mot brostein og biler som ruller over asfalt. Når jeg selv ser ned på disse gatene, er det en tanke som slår meg:
– I denne byen full av menneskelige spor, er det ikke noe totalt grunnleggende som mangler?
Synd for oss
I Tønsberg er det veldig få steder der vi kan få øye på plantene og insektene som hører hjemme i et landskap ved vannkanten. Dette synes jeg er synd, ikke bare for økosystemet, men for oss også. Jeg tror at det å invitere naturen inn i sentrum ville skapt en hyggeligere atmosfære, et sted der flere kunne tenke seg å oppholde seg. Mange, meg selv inkludert, får «ro i sjela» når vi drar på båttur, fjelltur eller skogstur. Hvorfor kan ikke noe av det samme være oppnåelig i sentrum?
Ved å tilrettelegge for små blomsterenger, insekthotell, urbant landbruk etc. tror jeg at det er nettopp det. Torget hadde ikke trengt å bare være et sted som de fleste passerer på vei fra A til Å. Det kunne tvert imot vært et sted der det hadde vært mer naturlig å skru hverdagen på pause i noen minutter. Jeg tror at et fargerikt sentrum da ville fungert som et lavterskeltilbud for å komme nær naturen og hverandre.
Yrende byliv
Da hadde det ikke lenger vært like nødvendig å dra ut av byen, naturen ville også møtt oss på steder der vi tilbringer store deler av hverdagen. Folk ville ønsket å oppholde seg i sentrum, det ville vært et samlingssted mer enn det er i dag. Vi ville fått et mer yrende byliv, og Tønsberg ville fått forsterket sin identitet.
Det er ikke et spørsmål OM vi skal invitere naturen inn i byen, det er et spørsmål om NÅR. Vi ser allerede konsekvensene av hvordan vi har valgt å leve livene våre gjennom klimaendringene. Vi kan derfor ikke lenger distansere oss fra naturen, vi er nødt til å leve i den og med den. Begrunnelsen er enkel, vi hører hjemme i naturen og klarer oss rett og slett ikke uten den.
Dessuten tror jeg at av alle de avgjørelsene som vi må ta fremover for å sikre oss en trygg fremtid, er dette noe av det enkleste. Her er det ikke mye vi trenger å ofre, tvert imot. Vi har så mye å vinne på det!
Grått bybilde
Jeg ønsker meg en fremtid der jeg fra Slottsfjellet, også kan se utover et blått og levende hav. Der jeg kan se fuglene som kontraster mot en blå himmel over meg, og høre innsektene i full dans på blomstene under meg. Det er først da vi virkelig får kjenne på at vi er en del av noe større.
Derfor er mitt siste spørsmål: Hvorfor velge et grått bybilde når alternativet er levende og fremtidsrettet, og inviterer til mangfold både for dyr og mennesker?