Gå til sidens hovedinnhold

Hva ville kirken si oss etter 50 år?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Søndag var vi på «gudstjeneste med gullkonfirmanter og utdeling av fireårsbok» i ei bygd oppslukt av storkommunen Tønsberg. Vi som ble konfirmert i samme kirke for 50 og 51 år siden var spesielt invitert.

Hva sitter vi igjen med?

Det var på alle måter fint for 66-åringer å komme hjem og møte klassekamerater vi ikke hadde sett siden ungdomsskolen. Menigheten hadde gjort en stor og flott innsats for å spore opp oss utflyttede og arrangere et gjensynstreff. Hjertelig takk for det!

Men hvilket budskap hadde kirken å komme med? Hvorfor er kirken fortsatt relevant i dag, og hva kan den bety for oss som sjelden besøker et gudshus? Hvilken rolle spilte konfirmasjonen den gang, og hvilken rolle spiller den for de unge i dag?

Vi hadde ventet å høre en prest formidle noen tanker om disse eller andre spørsmål knyttet til konfirmasjonen den gang og nå. Men det kom ingen ting.

Det er fint med en uhøytidelig tone og at barna får mye oppmerksomhet, det var tross alt deres dag også. Men er det egentlig et fremskritt å erstatte refleksjon og preken med en søndagsskoleforenkling av dagens bibeltekst?

Hvilken tanke lå bak når en barnetimestund med fargeglade tegninger av Jesus i Kapernaum fikk en helt sentral plass i gudstjenesten? Og var det god bruk av tiden? Noen av oss hadde reist langt for å delta i en gudstjeneste der vi trodde konfirmantjubileet skulle utgjøre rammen. Og vi hadde alle satt av dagen

Når ikke én av salmene var skrevet da vi hadde konfirmasjonsforberedelse, føltes puggingen av salmevers enda mer bortkastet.

Når vi «gullkonfirmanter» ble kalt fram og presentert i koret, fikk vi spørsmål av typen «hadde dere kappe og overhøring?» Vi opplevde ingen påtakelig interesse eller respekt for betydningen av de lange linjene – verken i enkeltmenneskets eller kirkens liv.

På lunsj-samværet var ingen fra menigheten til stede. Vi fra gullgenerasjonen klarte oss fint på egen hånd. Vi dro hjem fulle av inntrykk etter inspirerende møter, men med en følelse av at dette var en tapt mulighet for Den norske kirke.

Kommentarer til denne saken