Gå til sidens hovedinnhold

Hvem skal ta ansvaret for vinteren som kommer?

Jeg er redd og frustrert for hvordan vinteren vil bli!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Barnefamilier kommer til å spare alt de kan på strømmen og kanskje må de fryse. Andre år som det har vært slik har det blitt sånn.

Mange er redde for systemet og barnevernet og tør derfor ikke si at de fryser. Lån skal betales. Mange har brukt opp sjansene til utsettelse i banken.

Aktiviteter blir dyrere på grunn av strømmen. Det forplanter seg hele veien. Familier som bor langt fra aktiviteter kjører dit. Men den dagen tanken er tom kommer ikke barna av gårde. Det er langt fra alle steder som har buss, tog eller båt, om kvelden.

Hvis du har en funksjons nedsettelse (handikappede) trenger du varme for å få mindre vondt i leddene. I kulde gir det oss ekstreme smerter. Det å skru ned strømmen er siste utvei når du lider av disse tingene.

Hvis en trenger skyss enten det er buss, taxi eller handikapp bil. Er drivstoff prisene så høye at alle må skru opp prisen.

Dette vil gjøre mange mindre sosiale bilen som er bena til mange står tom på gata. Vi vil ikke ha råd til å bruke bilen vår!

Er det noe denne gruppen ikke trenger nå Så er det mer isolasjon! Covid ødela nok!

Hvis du har psykiske problemer som meg blir dette kjempe tøft. Jeg og vi har sittet hjemme med minimalt med hjelp fra psykiatrien. De stedene vi møtes på er gamle hus og strømprisene vil fyke i været her.

Møtesteder som kafé vil bli kjempevanskelig på grunn av pengene. Du lar kanskje noen spandere på deg også skal du betale senere. Til slutt blir du hjemme mer og mer alene.

Jeg har brukt to fysioterapeuter på samme sted i over 40 år. Jeg har PTST og mye angst og jeg stoler på fysioterapeuten min etter mange år. Jeg må ta taxi på egen regning, han er på feil side av brua ved svømmehallen. Og da dekker ikke pasientreiser turen hit.

Det som bekymrer meg aller mest drikkemønsteret som har blitt under koronaen særlig blant enslige.

Ett glass for å kose seg, ett glass for å slappe av, og to glass for å sove og så er flaska tom. Illegale medisiner og narkotika. Veien er ikke så lang som man tror.

Når en gjør dette glemmer man det vonde for en liten stund. Det er når du blir klar at du ser hvordan samfunnet har glemt deg. Også ender en livet full av skyldfølelse.

Etter korona-tiden har ensomheten bare blitt større og større.

jeg håper av hele hjertet at samfunnet nå ruster opp for hjelpe de som trenger det mest. Ikke bare barnefamilier.

Vi er utslitte av korona. Vi trenger nærhet. Og varme! Gi en klem. Gi et håndtrykk. Men for å få det må vi ut av huset noe som for mange nå er en trussel i seg selv!

Det hjelper ikke med tannlegestøtte når en ikke kommer seg dit. Når en ikke har drivstoff på bilen og har brukt opp alle pengene på strømmen.

Kommentarer til denne saken