De politiske partiene er i full gang med nominasjonsprosessen, som stort sett følger dette mønsteret: De nåværende stortingsrepresentantene blir spurt om de stiller seg til disposisjon for en ny fireårsperiode. Partimedlemmer sender inn sine forslag til nominasjonskomiteen og deltar senere i en «urnominasjon» der de prioriterer kandidatene.
Partienes nominasjonskomiteer står fritt til å følge «grasrota» i partiet, eller ha sin egen mening om rekkefølgen. Komiteen drøfter kandidatenes kvalifikasjoner og legger sitt forslag fram på nominasjonsmøtet, som stort sett finner sted nå i høst. Det er dette møtet som avgjør hvem som eventuelt skal representere partiet i nasjonalforsamlingen – etter den oppslutning partiet får. I tillegg har vi en ordning for utjevningsmandater (19). Det skal velges 169 representanter i alt. Vestfold skal velge 7 av dem.

Selve stortingsvalget finner sted mandag 13. september 2021. De «gamle» fylkene er fortsatt valgdistrikter. Det vil si at Vestfold og Telemark har separate nominasjonsprosesser.

Hvilke kvalifikasjoner ønsker vi så skal prege parlamentsmedlemmene våre? La meg ramse opp noen av egenskapene som gjerne blir fremhevet på et nominasjonsmøte før delegatene går til avstemning: Yrke, utdanning og kunnskaper, bakgrunn og oppvekst, alder og kjønn, geografi, taleferdigheter, skriftlig uttrykksevne, evne til å replisere kjapt og effektivt i muntlige debatter både på møter og i mediene. Og ikke minst: Evnen til å sette dagsorden i sosiale medier og kommunisere direkte med velgerne på Facebook, Twitter og andre plattformer og debattfora.

Det kan være en fordel å tilhøre store frivillige organisasjoner, for eksempel innen fagbevegelsen eller de frivillige organisasjonene. Et navn som går igjen i lokalpressen gjennom innlegg eller omtale er lett å identifisere seg med og ha sympati for.
Hvis det dreier seg om «sittende» stortingsrepresentanter som allerede har en eller flere perioder bak seg, blir ofte spørsmålet: Har hun eller han svart til forventningene? Har de «levert»? Har de fremmet eller støttet viktige lokale saker i det lokalsamfunnet de representerer? Har de hatt evne til å få til resultater som er positive for velgerne lokalt/i fylket?

Så er det ett viktig moment som etter min oppfatning blir tatt altfor lett på i disse tider: Har kandidaten et idealistisk utgangspunkt for sitt virke på Stortinget? Ser vedkommende på seg selv som en ekte uegennyttig samfunnsbygger, eller er det snakk om å drive politikk som karrierevei?

Jeg var på mitt første nominasjonsmøte i 1965 og har observert mange slags politikere på deres karrierevei videre. Noen har hatt de viktigste egenskapene «i seg» og vært hel ved, andre har ikke fylt rollen, blitt usynlige eller oppfattet som passivt stemmekveg i nasjonalforsamlingen.

Av og til minnes jeg president Kennedys ord: «Spør ikke etter hva landet ditt kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt».
En rikspolitiker jeg har stor respekt for, er Arbeiderparti-politikeren Jan Bøhler, som i disse dager overveier om han skal la seg nominere på nytt i Oslo. Han siterer blant annet den svenske sosialdemokraten Tage Erlander: «Våre tillitsvalgte må bo, leve og erfare det som våre velgere gjør» Og den danske statsministeren Mette Fredriksen: «Du må høre på dem som bor i oppgangene og møter problemene på dørterskelen sin, ikke på dem som sitter et helt annet sted i verden».

I dagens politiske liv på toppen – i flere partier - ser jeg alt for mange broilere og karrierepolitikere som først og fremst er opptatt av egne ambisjoner og som glatt åler seg gjennom partisystemene, som ikke har hatt en skikkelig jobb før de søkte seg mot politiske posisjoner lokalt, regionalt og nasjonalt. Som er alet opp internt i partiene og i stortingsapparatet, gått fra mer eller mindre relevante studier direkte inn i verv og posisjoner. Som tar opp i seg populære saker etter hvert som de dukker opp. Som opptrer pinlig politisk korrekt, fanger opp «strømninger i tiden» og som klorer seg fast til posisjonene fordi de ikke har så mye annet å falle tilbake på.
La oss vurdere også disse sidene ved politikere og nominasjoner i tiden som kommer. For egen del ser jeg helst dyktige kandidater på topp som har yrkes- og livserfaring, har øret mot bakken og kjenner hverdagsmenneskene der ute. Det er dem de skal representere.