Denne uka har Norge igjen feiret samefolkets dag, en begivenhet jeg for noen år siden ikke engang visste om.

Gjennom min oppvekst i Tønsberg hadde jeg nemlig minimal kontakt med Norges urbefolkning. Det begrenset seg egentlig til et beskjedent kapittel i samfunnsfagsboka, med bilder av reinsdyr og kofter. Og så viste vel norsklæreren oss Kautokeino-opprøret også en gang, om jeg ikke husker feil. Mot vår vilje, vel å merke. Vi ville se en amerikansk film.

Da jeg var barn, var samene et eksotisk fenomen langt borte. En gjeng fargerike folk i lavvo, som til tross for tredve minusgrader, joiket og danset under nordlyset. Ikke noe jeg brydde meg om noe særlig. Det var ikke noe jeg trodde angikk meg.

Som voksen har jeg innsett at jeg tok helt feil. Samene angår meg i aller høyeste grad. Samene angår oss alle, uansett hvor i Norge man bor.

Apartheid-lignende tilstander?

Norge er et land med to folk: nordmenn og samer. Selv om jeg grøsser litt av betegnelsen «folk» (Det ble blant annet brukt av nazistene under andre verdenskrig), så er det ikke til å stikke under stol at denne inndelingen er viktig for mange.

For som «folkeslag» får de med samisk opprinnelse en identitet å samle seg rundt. En identitet som blir tilrettelagt av staten gjennom samiske programmer på NRK TV og radio, rett til språkundervisning i skolen, Sametinget og egen nasjonaldag.

Samenes rettigheter er beskyttet av den såkalte Sameloven, som skal sikre at samene får «utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv», ILO-konvensjonen (som Norge ratifiserte i 1990), som plikter myndigheter å bevare urfolks rettigheter, og Finnmarksloven, som gir samer rettigheter til land og vann i Finnmark.

Men bør den norske staten virkelig drive med denne tilretteleggingen?

Nei, mener mange. Gjennom årene har folk kritisert «særbehandling» av samene. De har blitt kalt hårsåre og kravstore, og samepolitikken har blitt beskyldt for å opprettholde etnisk apartheid. Det har også blitt stilt spørsmål ved om samene kan kalle seg urbefolkning, siden forfedrene til dagens samer ikke nødvendigvis var i Norge før forfedrene til dagens nordmenn.

Internatskoler og skallemålinger

Hver gang jeg blir konfrontert med slike samefiendtlige holdninger, blir jeg litt kvalm. Nei, det er en underdrivelse: Jeg blir faktisk skikkelig forbanna.

Altså, hvordan kan man kalle samene kravstore for å ville beskytte kulturen sin, om man vet hvordan de har blitt behandlet opp gjennom?

På 1800-tallet nådde nemlig et surt og rasistisk vindkast Nord-Norge, og den norske stat ble overbevist om at samene var primitive folk som måtte underordnes den «siviliserte» norske kulturen.

En grusom fornorskningspolitikk ble iverksatt: Samisk ble forbudt i skolen, og samiske barn ble sendt på internatskoler. Etter hvert ble det gjort forsøk på å hindre samisk reindrift, og det ble lov å nekte å selge jord til samer. Norske forskere begynte også å foreta skallemålinger på samer for å forsøke å fastslå lavere intelligens hos den samiske befolkningen.

Fornorskningspolitikken har etterlatt seg dype, varige spor. Ikke bare er de samiske språkene utrydningstruet, men flere generasjoner har måttet leve med skam.

Dessuten blir fremdeles samer over hele landet latterliggjort og hetset– i kommentarfelt og på gata. Noen ønsker ikke å gå i kofte i frykt for å bli sjikanert. Er det kravstort å ville slippe denne behandlingen?

En feiring av mangfold

Vår mangel på forståelse for samene og deres kultur er farlig. Det viser en motvilje mot å erkjenne fortidens feilgrep og konfrontere dagens gjenværende problemer.

Vi må forstå hvilken forbrytelse det var å «fornorske» samene, og vi må innse at sårene fremdeles ikke er leget.

Dette er viktig, ikke bare for at samene fortjener sine rettigheter og respekt, men også for at vi skal respektere alle former for mangfold. Den nasjonalistiske ideen om at norsk kultur er overlegen, lever videre i dag. Vi føler oss fremdeles overlegne andre kulturer.

Det er derfor feiringen av samene egentlig er en feiring av norsk mangfold.

La oss la samene minne oss på vår fordomsfulle historie, slik at vi kan jobbe for en åpensinnet fremtid.