Valgdeltagelsen blant unge voksne er mye lavere enn blant eldre. Aller lavest blant de mellom 22 og 25 år. Ved stortingsvalget i 2017 var den på under 60% for unge menn. Og rundt 70% for unge damer. Mens det samlede oppmøtet var på 78,2%.

Unge voksne har blitt spurt hvorfor mange velger å ikke bruke stemmeretten sin. Svaret er ofte at de ikke kjenner godt nok til partiene. Det hevdet professor emeritus Aardal i Dagsnytt 18 for en stund siden. Da er det neste spørsmålet selvsagt hvorfor de ikke har nok kunnskap om de enkelte partiene; deres ideologi og deres prioriteringer. Ikke kunnskap nok til å stemme! De fleste av de unge som ikke går til urnene, har mye lengere utdanning enn pensjonistene som trofast tar turen til stemmelokalene hvert annet år. For de som er mellom 67 og 79 år stemte rundt 85% i 2017.

Hvorfor er det slik? Hvis det er slik at mer utdanning gir mer kunnskap og forståelse, så må noe ha sviktet i opplæringen. Er det riktig at de ikke har kunnskap nok, eller er manglende interesse og engasjement årsaken til at de ikke bruker en halv time av sitt liv på å påvirke sin egen framtid? Eller kan politikerne skylde seg selv? Er det nå politikerne møter effekten av sin fraværende konsekvenstenking. Sin nedvurdering av de grunnleggende fagene i og for vårt demokrati. Eller som vår kunnskapsminister kalte dem: De mindre fagene. Og tenkte på historie, religion, samfunnsfag, naturfag og geografi. Noe hun senere riktignok har beklaget. Men som viser en holdning til de humanistiske fagene. Og sannsynligvis har det stor betydning for ungdommen hva samfunnet og politikerne vektlegger og anbefaler av fag og utdanning og hva de mener ungdommen skal satse på.

Hva er det ungdommen blir tutet ørene fulle av når det gjelder hva de skal prioritere i sin skolegang? Hva er det storsamfunnet ønsker de skal konsentrere oppmerksomheten på og legge innsatsen i? Realfagene, realfagene, realfagene er tidens mantra. Veien til velstand og lykke og ikke minst til gode jobber og penger på bok.

Vi lever i et materialistisk samfunn der flere partier og institusjoner går til angrep på de humanistiske fagene. Fag som ikke lønner seg, sier mange. «Hva skal vi med humaniora?» er tittelen på en utgivelse som Stiftelsen Fritt Ord nesten følte seg tvunget til å utgi for noen år siden. Men det er nettopp i de humanistiske fagene elevene lærer om samfunnet, om valg, om partier, om ideologier, om demokratiet, om rettsstaten, om stemmeretten, om kampen for stemmeretten, og viktigheten av stemmeretten. Fag og verdier som elevene kan få inntrykk av at er annenrangs. Realfag som skaper folk som nesten ikke deltar i det politiske arbeidet. Realister som er underrepresentert i kommunestyrer, i fylkesting og på Stortinget. Men som allikevel kan bli oppfattet som bærere av samfunnets viktigste verdier. Eller som tidligere leder for NHO, Kristin Skogen Lund, uttalte det på et seminar for noen år siden. Hun er nå styreleder i Norges største medieselskap: Schibsted, og har neppe forandret mening.

«Vi må vise at det er realistene som redder verden, som virkelig får jobbe med mennesker og med fremtidens løsninger. Det er realister som løser samfunnets konkrete problemer og som virkelig får jobbe kreativt.» Historieløshet av første klasse.

Men hun ble ikke motsagt av den gangs utdanningsminister fra Høyre, Røe Isaksen, som deltok på det samme seminaret og som nå er arbeidsminister. Han var også leder i Høyres programkomite for 2017 til 21. Han uttalte på det samme seminaret at vi trenger flere realfagshelter.

I fagfornyelsen er ett av de tverrfaglige temaene demokrati og medborgerskap. Vi får håpe og tro at dette vil løfte viktigheten og bidra til økt engasjement og deltakelse i valgene i tiden fremover.

Hvis det stemmer at noen, eller mange av de unge, mener at de ikke har nok kunnskap om de politiske partiene og derfor ikke føler seg i stand til å velge parti, så må det tas på alvor. Hvis de er så reflekterte, så kan de allikevel bruke stemmeretten sin ved å ta turen til stemmelokalene den 13. september, gå inn i en bås, trekke fram en blank seddel og putte den i urnen. Ved å levere blankt, demonstrerer de overfor våre folkevalgte at de vil bruke stemmeretten sin, men at de ikke har funnet et parti som de har tiltro til. Og vil stemme på. I Tønsberg stemte 177 blankt ved storingsvalget i 2017. Av 26 072 avgitte stemmer. Hvorfor vet ingen. De er ikke spurt. En fortsatt nedgang i de unges valgdeltagelse derimot er et signal til våre myndigheter, og andre, at en ensidig og ureflektert opphausing av realfagene på bekostning av de ikke-materielle fagene, kan få alvorlige konsekvenser for vårt demokrati. Demokrati som styringsform, må aldri tas for gitt, men må dyrkes, vannes og gjødsles. Hele tiden. Og må gis topp prioritet i vår utdanning. På alle nivåer.