Hvis jeg bare fortsetter å strikke, kan jeg få den ferdig før vest er helt ut igjen, og jeg må vente 20 år til neste gang noen vil ha den på kroppen.

HOBBY: «Jeg legger bort støvkluten, og setter meg godt til rette. To rette, to vrange, tunga rett i munnen, husk å telle riktig. Jeg er ikke noe strikkefantom, men det er jo faktisk ganske hyggelig».

HOBBY: «Jeg legger bort støvkluten, og setter meg godt til rette. To rette, to vrange, tunga rett i munnen, husk å telle riktig. Jeg er ikke noe strikkefantom, men det er jo faktisk ganske hyggelig». Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er høst, og sola står lavt på himmelen. Akkurat i perfekt vinkel for all skitt som har festet seg på vinduene. Alt vises. Fingermerker, vannsøl, annet søl, og snutemerker fra hund. Det er på tide med en vask.

I skapet med vaskemidler finner jeg frem alt jeg behøver. Men vent, hva er dette? Stålpuss? Den må ha vært der lenge, for jeg kan ikke huske å ha kjøpt den. Full er den også, så jeg har neppe pusset stål heller. Så flott at jeg fant den akkurat nå. Vi snakket akkurat om at vegglampene behøver en puss snart. De er i vakkert patinert stål, men nå har patinaen tatt så over at de nærmest fremstår som sorte. Eller oksidert, som det ville stått i reklamen.

LES OGSÅ: Er det ingen som vasker her, eller?

Det pusses og gnikkes. Mest på den første lampen. Etterhvert er det som om iveren går litt over. Og er det ikke støv jeg ser, på vegghyllene? Hvor alt dette støvet kommer fra, er ikke godt å si, det har jo vært vasket her med jevne mellomrom. Bare ikke på en stund. Så jeg pusser kjapt over den siste lampetten, og finner frem støvkluten.

Svevestøvet virvler i luften. Jeg kommer på at vi må huske på å senke temperaturen litt når husets støvallergiker kommer hjem til jul. Ved litt kaldere inneklima, faller støvet ned.

Og mens jeg følger et støvkorn med øynene, på vei ned mot sofakroken, får jeg øye på en UFO. Strikketøyet mitt, et U-Ferdig-Objekt. Det har vært borte en stund, og nå skjønner jeg hvorfor. Kurven har kilt seg fast mellom sofaen og veggen, innerst i hjørnet. Det er en vest som ligger der. Høstens in-plagg nummer èn. Hvis jeg bare fortsetter å strikke, kan jeg få den ferdig før vest er helt ut igjen, og jeg må vente 20 år til neste gang noen vil ha den på kroppen.

Jeg legger bort støvkluten, og setter meg godt til rette. To rette, to vrange, tunga rett i munnen, husk å telle riktig. Jeg er ikke noe strikkefantom, men det er jo faktisk ganske hyggelig.

LES OGSÅ: Det er ikke ofte jeg har rett, men her tok instinktet overhånd. Det var bedre for meg enn jeg kunne ane.

Det hadde vært enda hyggeligere om jeg hadde en tekopp til arbeidet. Ut på kjøkkenet, på med kjelen.

På kjøkkenbenken ligger chilifrøene jeg sanket fra drivhuset. Jeg har tenkt å starte neste sesong ekstra tidlig, og har til og med kjøpt vekstlys med LED-pærer. Det er ganske mange frø. Jeg rekker å plante noen nå, mens tevannet koker. Jeg må bare ut å hente litt jord først, og noen få potter. Tekokeren hyler på ovnen, jeg rakk det visst ikke likevel. Men etter å ha laget tekoppen ferdig, går jeg ut igjen for å finne det jeg behøver.

Det er så fint ute om høsten. På bakken ligger det løv. Jeg tar en rive, og putter litt løv i et par bed, som en ekstra dyne. Kommer på at jeg har et par poser med løk som må plantes snart, og finner dem frem. Våren blir ikke den samme uten små løkblomster som kjemper seg opp av tælen. Kraft og trass og alt, samlet i en liten løk. Er det rart man blir filosofisk?

En rosebusk er fortsatt i blomst. Jeg klipper av noen av dem, og tar med inn. De gir større glede der, enn ute akkurat nå. Tenker samtidig at dette var en god arbeidsøkt, jeg har jammen fått gjort mye i dag.

Og vinduene? De venter fortsatt.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken