Lærer Aljona Starenko møter daglig opp til sitt tomme klasserom i Zaporizjzja sørøst i Ukraina. Hun er full av optimisme og dedikasjon til jobben sin, der hun sitter alene og synger og spiller for barna hun skulle hatt rundt seg, eller kommuniserer med dem på nett.

I en reol har hun en plasteske med bilde og tilgjengelige opplysninger om hvert barn.

Sofija er i Polen. Matsyk er kommet tilbake. Mange har flyktet til Nederland eller tryggere steder i Ukraina. For de som er i byen våger ikke foreldrene slippe barna ut på skolevei av frykt for russiske soldater og granater. Maria følger undervisningen via sin iPad, med hjelp av bestemor Ljudmila, som bor med familien.

Slik skapes skolehverdag og en form for normalitet i et krigsherjet land.

LES OGSÅ:

Dysleksivennlige skoler er gode skoler for ALLE

Dysleksivennlige skoler jobber systematisk med å sørge for at ingen elever faller av og følger vi disse prinsippene:

  • Starter timen med å fortelle hva som skal skje og hvordan vi skal vi skal jobbe
  • Sikrer oss at elevene har hørt og forstått. Be gjerne om at eleven gjenforteller det du har sagt. Dette skjer helst i en-til-en-situasjoner
  • Gjentar det som er viktig
  • Forklarer nye ord og begreper
  • Forklarer det en gang til og gjerne på en ny måte om det trengs
  • Er tålmodig, elever med lese- og skrivevansker trenger gjerne lenger tid enn andre
  • Bruker Arial eller Calibri skriftstørrelse 14 på alt skriftlig materiell når det er mulig
  • Lærer elevene å velge riktige lesestrategier og arbeidsstrategier
  • Elever med lese- og skrivevansker sliter også ofte med konsentrasjonen. De kan trenge hjelp til å få oversikt over uka og skoledagen. De kan trenge hjelp til å holde orden i skolesakene – kaste papirer de ikke trenger og å finne fram riktige bøker
  • Arbeidsplanen må være oversiktlig, ha relevant informasjon og anbefalt skrifttype
  • Vi har leseveiledere som følger opp enkeltelever og lærere som har elever med lese- og skrivevansker med hensyn til trening og teknisk støtte.

Kilde: Borgheim ungdomsskole/Dysleksi Norge

Så hva er skole?

I et gyllent glimt, gjennom en enkel setning, beskriver lærer Aljona hva skole dreier seg om. Skole er møte mellom mennesker, og starter der barn er.

«Klassen min – det er mine barn hvor de nå oppholder seg. «

Det samme har Søren Kierkegaard formulert på en treffsikker måte, i sitt viktigste bidrag til moralfilosofien:

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst.

Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden.»

Ifølge Kierkegaard må man møte barn og unge der de fysisk oppholder seg.

Gjeldende skolesystem i Norge krever derimot at barn fysisk er til stede på skolen. I motsatt fall blir de utstøtt, definert som adferdsproblem eller meldt til barnevernet. Det norske skolesystemet svikter Kierkegaards moralfilosofi, både første og andre ledd. I et slikt system blir hjelperen ute av stand til å møte barna der de er, og ressursene som settes inn bortkastet.

LES OGSÅ: R

Tvinger barna på skolen

Norge setter store ressurser inn på å tvinge barna til skolen, på tross av tungtveiende grunner til at de ikke makter å være der. Overraskende nok er fagmiljøet Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger blant verstingene. De har utarbeidet ti råd ved skolevegring, som de kaller dem.

Her er fire av rådene:

  • Utøv et mildt press. …
  • Ikke gjør det for attraktivt å være hjemme. …
  • Ta med barnet til legen. …
  • Framsnakk skolen

Framsnakk skolen? Hallo!

Kjære foreldre. Framsnakk skolen og utøv mildt press mot egne barn, så blir alt bra.

LES OGSÅ: Kommunen der barn skal le, er blant landets dårligste på tilbud til barn og unge: – Jeg ble sjokkert

Hva da med:

* barns utmattende oppgaver hjemme som omsorgsperson til rusavhengige eller psykisk syke foreldre?

* barnets egen angst og sykdommer?

* skolelærere med sviktende innsikt i barns grunnleggende behov for trygghet, omsorg og verdighet?

* mobbing fra lærere eller medelever?

* nådeløse vurderingssystemer for daglig rangering, med brennemerking for livet gjennom standpunktkarakterer og eksamen?

* manglende respekt for barns personlige interesser og talenter?

* påtvungne lekser som skader barns behov for hvile, fritid, lek og familieliv?

* politisk og administrativt maktmisbruk som plasserer barn og unge som skulkere, adferdsproblemer og skolevegrere. Som brikker i et system?

LES OGSÅ: Mot alle odds tok Aron (24) bachelor med toppkarakter: – Jeg skammer meg ikke over dysleksien lenger

Kyniske politikere

«Systemer», skrev filosof Nina Karin Monsen i Aftenposten 26. 7. 1999, «har ingen moral. Følelser er ikke relevante for systemet, verken de hjelpetrengendes eller de ansattes. …. Systemet har verken selvreflekterende evne eller selvinnsikt. Det er bare hvis man satser maksimalt med selvstendige, frie og moralske enkeltpersoner i en befolkning at et system kan holdes under kontroll. Det er bare da de blir seende nok til at de oppfatter hva de selv gjør, og hvilke virkninger de har på andre.»

Professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Marie-Lisbet Amundsen, legger ansvaret på skolen og skolesystemet. Hun har forsket på ufrivillig skolefravær, og oppsummerer:

– «Skolen som organisasjon må endres. Den er for teoretisk og rigid og blir mer og mer prestasjonsorientert.»

LES OGSÅ: Nå er mekkeverkstedet til Lars og gjengen klart: – Dette åpner noen dører

Inge Eidsvåg er en nestor innenfor norsk skole og samfunnsliv. Han sier at Kunnskapsskolen med sitt krav om innordning under systemfaktorer som effektivitet og politisk bestemte resultatmål, hindrer læreren fra å opptre etisk og gjøre det som er rett i møte med andre.

Menneske først, så lærer er overskriften på en bok av Eidsvåg. «Uten en varm og omtenksom lærerstand vil vi få et kaldere og hardere samfunn», hevder han.

LES OGSÅ: Lærerne protesterer, og det er deres forbannede samfunnsansvar

En hel generasjon av barn og unge i Norge har allerede vokst opp i et kaldere og hardere skolesystem, drevet fram av kyniske statsråder som Hernes og Clemet, og videreført av SV, Venstre og Arbeiderpartiet.

I dagens skolesystem har menneske og moral ingen plass.

«Systemslave først. Så lærer,» gjelder nå for norske lærere.

For dette betaler barn og unge en høy pris.

Hvor lenge har norske lærere og skoleledere tenkt å fortsette som systemslaver uten å gjøre opprør?