Som kulturarbeider må man takle kritikere, det er en del av gamet og godtas av de fleste. Gode omtaler gleder, de mindre bra svelger man. Sånn er det å ha tryne og åndsverk ute i offentligheten.

Spaltister får også reaksjoner, det betyr engasjement. Men jeg forundres over personkarakteristikker. Noen vet hvordan spaltister reagerer og tenker … det er lett å tenke stalkertanker med en frodig fantasi. Ekstra artig blir det når folk som angivelig er opptatt av ytringsfrihet gjør sitt ytterste for å kneble nettopp det.

Overskrifter kan være gøyale. Denne spaltisten har blitt omtalt som «Luksus-Lene» og en med «brokete fortid». Godt man har selvironi, og ikke blir sur som de som mener de er ol…rker. Leser man bare overskrifter kan man tro at denne spaltisten har en fortid fra tvilsomt etablissement med en viss stil, men det er antakelig et hederlig yrke i forhold til mye annet.

Utbygging og arkitektur engasjerer. Det er bra. Og en spaltist bør sette søkelys på aktuelle ting. TB gir spalteplass til alle sider av saken, også til en selvvalgt spaltist som brenner for byutvikling. Vi er landets eldste by, men det må man snart i historiebøkene for å fatte.

Men det er likevel en gjeng man ikke kritiserer: Politikerne. De mest folkevalgte av dem alle. Etter at politiker-taburetten er vunnet, kan mange tillate seg mye - innen partirammer. Man kan tie i hjel spørsmål, unngå kritisk lys som en moderne Dracula. Politikeren vil jobbe i fred. Forstyrrer vi en tenkende sådan, kan det gå lukt til helvete. Flyten avbrytes og politikeren tenker på ting som… fem etasjer i Nedre Langgate og annet snålt.

Det kan dukke opp upopulære saker som man ikke planla for da man stilte til valg, og som politikeren ville ha mislikt ute blant vanlige folk. Men her snakker vi om et liv i lukkede gruppemøter, der det er lett å lulle seg inn i felles meninger. Ingen blir glade for protester, og man vil gjenvelges. Man vil ikke få kjeft av de som er tøffere enn en selv, for i morgen er det barnebursdag og innmari mye på jobben. Det er hyggelig å si ja og tygge druer i samhørighet på neste møte.

Får politikeren kritikk, sluttes rekkene og forsvarsposisjon inntas. I tillegg er man valgt for fire år og kan gjøre som man … nei, som partiet vil. Kritikk kan ignoreres. Ting blåser over, folk venner seg til fæle bygg - og sykehjemmet? Folk glemmer. Så hold tett, styr fremad. Vi liker ikke urokråker.

Jeg ble glad da Erik Helgestad og Per Velde også satte søkelys på tause politikere. For å få reaksjoner derfra må man dessverre smøre på - og av og til buser politikerne ut i felles forargelse. Det er slett ikke rart at man bruker ord som får dem til å krype ut av barken. For byen og innbyggerne fortjener svar.

Mye av kritikken rettet mot Arkitekturopprøret lokalt kommer for tiden fra grunnfjellet i partier på venstresiden. Vi beskyldes komisk nok for å drive høyresidepolitikk. Det stemmer ikke. Men grunnen for kritikken er enkel og banal: Det er venstresiden som har makten akkurat nå. Var det motsatt, ville venstresiden tatt bølgen på gruppemøter.
Og blir det bedre med et nytt regime? Kan det bli verre?

Tiden vil vise. Vi er ute på ville utbyggingsveier, og noen må si ifra. Heldigvis gjør mange det, og utviklingen kan bare pågå fordi politikerne muliggjør den. Vil noen partier ha klare, forpliktende og forståelige meninger om bevaring, utbygging og byplan i programmet sitt? Finnes det partiet? Hansken er kastet.

Og kverulerende kritikere får bare holde på, Arkitekturopprøret er en skute som stevner stødig fram med stadig flere medlemmer. La oss håpe det snart går opp for politikerne hvor mange vi er.

Så jeg spør igjen: Hva vil dere med byen vår? NB: Unngå politikerspråk.