Hvorfor gjør jeg dette - er det en form for galskap?

DRAKTER: Utstillingen kan oppleves på Rockheim frem til 24. februar. Tom Erik Rønningen jobber som journalist i Tønsbergs Blad.

DRAKTER: Utstillingen kan oppleves på Rockheim frem til 24. februar. Tom Erik Rønningen jobber som journalist i Tønsbergs Blad. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Noen heier på fotballdrakter. Jeg heier aller mest på spandex-drakter fra 70- og 80-tallet. Brukt av svette menn.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jo da, jeg vet det. Det er kanskje for drøyt? Eller er det egentlig det? La meg forklare!

Det hele begynte på tidlig 80-tall – med et krus med logoen til fotballaget Leeds – kjøpt på Gunnerud sport i Holmestrand, mener jeg å huske. Jeg heiet på kruset mitt i en periode, eller rettere sagt på laget mitt. Eller egentlig så heiet jeg vel på draktene. For spillerne kommer og går, men draktene består. Oi, et rim jo. Stilig. Nok om det.

For noen uker siden overtalte jeg (det var faktisk ikke vanskelig) min flotte og snille kjæreste til å bli med en liten «svipptur» til Trondheim. Med bil. Kun 60 mil hver vei(!). Det var noe jeg bare måtte ta en titt på der oppe i Trøndelag.

I bartebyen står det nemlig utstilt noen gamle velbrukte jogge- og platåsko, og en drøss med spandex-drakter, primært fra 80-tallet, men også noen fra 70-tallet. Plassert i montre, må vite. Lyssatt. Noen gamle plakater var det også der. Og bilder. Drøssevis med kule foto. For det var et «lag» som ganske raskt utkonkurrerte Leeds da jeg var rundt ti år gammel. «Laget» heter Kiss – og fanklubben (supporterne) heter Kiss Army.

De spiller ikke ball. De spiller musikk. De har ikke fotballdrakter, men scenedrakter. Bandet har vært limt fast i hjertet mitt i 36 år. Men jeg må innrømme at kjærlighetsforholdet har vært som en jojo opp gjennom årene.

Selv om Kiss-gutta ikke alltid har spilt i eliteserien, så har de i drøyt 40 år ligget i de øvre divisjonene – og høstet trofeer som, sølv, gull, platina for sin mangeårige lagånd og utrettelige innsats. De har riktig nok byttet ut noen spillere underveis, men fortsatt heier jeg på draktene til de fire amerikanske herrene med sminke.

Det går rykter om at de skal spille i den aller øverste divisjonen i kun noen få år til – før de legger ned hele laget. For godt. Kanskje like greit? Alderen får man som kjent ikke gjort noe med, og nye spillere til laget er ikke aktuelt, vil jeg tro.

Er det galskap eller trivsel det jeg og mange med meg driver med? Kanskje begge deler. Hva vet jeg? Noen reiser til det store utland for å holde opp et skjerf med logoen til fotballaget sitt – og heie og skrike til draktene. Andre reiser kloden rundt for å rekke tunge og synge med på gamle hits og heie på scenevante menn i tights. Moro er det i hvert fall! For alle oss som har en (evigvarende) lidenskap. Enten det gjelder musikk, fotball eller noe helt annet.

God hælj alle sammen – med eller uten spandex.

LES OGSÅ: Mitt første konsertminne: – Jeg husker den massive Kiss-logoen, lukten av svette, og synet av folk med jeans og nagler. Året var 1984, og jeg skulle få oppleve guttedrømmen. Paul, Gene, Eric og Bruce skulle spille for meg. For MEG!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken