I år som i fjor skriver jeg på denne dagen, 10. september. En av, i mine øyne, årets viktigste dager. En dag alle burde vite om. En dag vi skal sette ekstra fokus på. En dag vi skal holde hodet høyt og møte blikket til de vi vanligvis unngår på butikken eller på bussen og gi ett smil.

I dag, den 10. september, er verdensdagen for selvmordsforebygging. Dette er en dag hvor vi skal høyne psykisk helse. Ikke misforstå meg, vi skal ikke romantisere det, men vi skal snakke om det, vi skal ta tak og vi skal gjøre dette tema enklere og tryggere å snakke om. Vi skal absolutt snakke om det hver dag, hele året, men vi skal snakke HØYT om det i dag. Men hva kan vi, som samfunn, gjøre for å få selvmordstallene ned?

Folkehelserapporten 2014 viser at selvmord tar flere liv blant unge i Norden enn trafikkulykker, overdoser og kreft. I 2015 ble det registrert 590 selvmord. I 2016 ble det registrert 614 selvmord. Og som dere ser, stiger tallene for hvert år.
(Det er en usikkerhet i selvmordstallene. Noen selvmord kodes feilaktig som ulykker i dødsårsaksregisteret på grunn av manglende informasjon om dødsårsak, og tallene vil derfor ikke stemme nøyaktig. Flere enn det vi har oversikt over, tar selvmord.)
Hvis man regner ti etterlatte per selvmord, vil mellom 5000 og 6000 etterlatte bli berørt i Norge hvert år.

Selvmord er den dødsårsaken det er færrest konkrete forebyggingstiltak og offentlige kampanjer om. Vi må sette mer fokus på at det finnes hjelpemidler, det finnes mennesker som er villig til at du skal få ett liv som DU synes er verdt å leve!

Mitt aller, aller største ønske i verden er at psykisk helse og selvmord skal være noe vi ikke vegrer oss for å snakke om. Vi skal tørre å spørre om hjelp. Det skal være noe vi tør å snakke om, noe vi ønsker å snakke om og noe det er greit å snakke om. Og dette er noe jeg ønsker å jobbe mot. Tenk på naboen du smilte til i det du løp ut døra for å rekke bussen, eller mannen du hjalp med å plukke opp krydderet han hadde mista i butikken, de små øyeblikkene der, som vi ikke tenker stort mer over fordi det er medmenneskelig å hjelpe i sånne tilfeller, de ørsmå øyeblikkene der kan være nok til å gi det menneske litt håp, litt varme og litt mer guts til å fortsette å kjempe.

Det er mange der ute som ikke blir møtt med støtten de har behov for, mye fordi mennesker som sliter psykisk er verdensmestere på å late som alt er fint og flott utad, men også fordi vi mennesker ikke vet hvordan vi skal forholde oss til psykisk helse og suicidal-tankegang. Og det forstår jeg, for hvor er det man lærer det? Hvor er det man lærer å forholde seg til andre mennesker som gir uttrykk for ett ønske om å dø? Kanskje gjennom ett tilfeldig innlegg på Facebook? Eller en plakat som er tilfeldig plassert på ett hushjørnet? Nei. For at familie og venner skal kunne hjelpe trenger vi informasjon, vi trenger offentlige kampanjer, møtesteder med takhøyde for dette temaet og vi trenger flere lavterskeltilbud for pårørende til mennesker med suicidal-tankegang og Psykisk Uhelse. Vi er såpass heldige i Norge at vi har flere hjelpetelefoner vi kan ringe til ved behov, men vi trenger mer!

Det er så enkelt å bevisst unngå å hjelpe når man ser at andre har det vanskelig. Det er så altfor enkelt.
Har du en venn du lurer på om sliter, spør, vær ærlig. Tør du ikke snakke om det ansikt til ansikt, send en melding, si at du ønsker å hjelpe, vis at du er der. Det er ikke alltid at man trenger å snakke direkte om problemene heller, inviter vennen din på kino, spør om dere skal gå en tur, spille spill eller bare henge sammen. VIS at du bryr deg, vis at du er takknemlig for å ha personen i livet ditt og bare vær en god venn. Det skal ofte ikke så mye mer til.

Men vær så snill dere der ute, ikke lev med tanken om at det ikke er ditt problem eller at noen andre sikkert tar tak. Det kan hende personen er på kanten av ett stup, og at bare det lille smilet eller den hjelpende hånden på butikken gir dem håp og guts nok til å faktisk fortsette å kjempe kampen mot sine egne demoner!

I år som i fjor skal jeg tenne ett lys og sette det i vinduet for å vise at jeg bryr meg! Og håper så mange som mulig gjør det samme, for vi sammen som samfunn kan hjelpe de som trenger det litt ekstra!