Gå til sidens hovedinnhold

I det øyeblikket du har fått status som helt og/eller forbilde, er du egentlig plassert på kanten av stupet

Kanskje veibyggere også er hverdagshelter.

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Kan det være så vanskelig? Denne gangen tror jeg svaret er ubetinget ja. Vår hang til å kategorisere mennesker gir av og til nærmest groteske utslag. I stedet for å se den enkelte med sine styrker, feil og mangler, deler vi inn folk i grupper. Og ut fra hvilken gruppe de blir plassert i, gir vi dem egenskaper. Og en mal de bør passe inn i. Er du gammel, er du fort syk og svak. Ung og sprek, sier vi. Og innvandrer betyr ofte problemer.

Men det er to grupper som fort sliter mer enn andre. Jeg ville for eksempel gjort alt jeg kunne for å unngå å havne i kategorien helter og forbilder. I det øyeblikket du har fått status som helt og/eller forbilde, er du egentlig plassert på kanten av stupet. Hvorfor i all verden tror vi egentlig at man er feilfritt menneske som resten av livet skal framstå som kjernesunnheten selv bare fordi du noen år periodevis var svært god til å gå fort på ski? Eller at en 20-åring som tjener mer i uka på å sparke fotball enn de fleste enn oss gjør i året resten av livet skal framstå som en etisk ledestjerne i ett og alt?

Les også

Det er bokstavelig talt mange skjær i sjøen utafor Tønsberg. Og det er mange som oppfører seg som skjær i sjøen.

Men enda verre er det for de såkalte hverdagsheltene. Jeg er helt for å gi folk anerkjennelse og en klapp på skuldra for en vel utført jobb. Men jeg er ikke helt sikker på om det er en heltegjerning å utføre et arbeid man på et eller annet nivå tross alt har valgt selv og som man får betalt for. Eller fordi man utfører helt vanlige huslige plikter som barnepass, matlaging og oppvask mens man sørger for å tjene inn penger til livets opphold.

Så er det en gruppe til som er enda mer utsatt. Det er alle som er i nærheten av å drive med planlegging og utføring av veibygging. Det må tære på å bli belært av en gjeng selvlærte veiingeniører hver gang det er snakk om en liten ombygging av et herværende kryss eller noe så enkelt som å legge ny asfalt. Mest fascinerende er det at noen i fullt alvor mener at den noe ukjente størrelsen «folket» skulle blitt spurt i forkant av enhver bygging av vei og jernbane i dette landet. Jeg skulle likt å se hvordan det nye Presterødkrysset hadde blitt om planleggingen skulle foregått som en blanding av gruppearbeid på barneskolen og avstemming på Facebook.

Samtidig lurer jeg litt på hvordan tankegangen er hos mennesker som vet å sitte inne med all sannhet om alt som foregår, og som ikke unndrar seg å kalle alle andre for idioter og ubrukelige mennesker som ikke hadde fått jobb andre steder enn i det offentlige. Som om man vet alt om veibygging og transportløsninger ved å kjøre bil. Det er både morsomt og vondt å se hva noen klarer å mene noe om uten å være i nærheten av å sjekke om virkeligheten forholder seg slik som man tror den gjør. Jeg tillater meg en liten oppfordring til oss alle: Tenk gjennom ting en gang til og sjekk gjerne om det du hamrer ned i tastaturet allerede har en god forklaring.

Les også

Jeg trodde jeg hadde kastet alt sommertøyet – men så …

Så selv om jeg ikke vil dele ut heltestatus, er det jammen meg nære på i dette tilfellet. Det kan hende veibyggerne faktisk gjør en ganske god jobb innenfor de rammene de har. Akkurat som om de fleste kirurger er bedre til å operere enn den som har fått gipset armen en gang.

Derfor sier jeg igjen: Kan det være så vanskelig? Kanskje det er på tide å anerkjenne folk for det de er gode til, og ikke forvente så innmari mye mer. Det kan av og til være mer enn nok å bære for de fleste av oss.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.