Gå til sidens hovedinnhold

I mars fikk gutten vår kreft. Vi vil takke Sykehuset i Vestfold barneavdeling og poliklinikken.

Takk til dere som viser interesse når barna spiller, og som spør hva som skjer på skolen, med venner og søsken.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

1. mars 2020 ble vi pårørende til en kreftsyk gutt. Det har vært ekstremt tøft og vanskelig. Sjokket som kommer når diagnosen blir satt, uvissheten om hva som skal skje videre med behandling.

Hva skjer nå? Hva skjer fremover? Hvordan vil livet se ut om 1, 2 og 3 år? Er gutten vår en av de heldige som skal overleve dette?

Jeg jobber innen for helsevesenet selv og har gjort det i mange år. Trives godt med dette. Det er både positivt og ikke minst negativt å jobbe inne for helse når mitt eget barn ble syk. Jeg viste noe, men ikke alt. En ting er sikkert. Disse barna er superhelter uten kappene sine. Hva disse barna går igjen skal ingen barn måtte gå igjennom.

Men hva med dem som står ved siden av barnet og foreldrene som er oppi sitt livs største mareritt. Jo, vi har noen fantastiske leger og ikke minst sykepleiere.

De som er usynlige og som gjør alt for at barna og foreldrene skal bli tatt hånd om. De som trøster, roser og oppmuntre både foreldre og ikke minst barna. De som tar seg tid til å vise, forklare hvordan livet blir under behandlingen. Når foreldre ringer inn og er fortvilet og redde på hva som skjer når barnet får feber, eller er annerledes.

Les også

Kinosjef Jenny måtte be besøkende dra hjem: – Noen ble veldig lei seg


Jeg har blitt møtt med så god tro på mennesker. Som tar tiden på å svare på spørsmål som egentlig er ganske dumme og enkle, men oppi en krevende situasjon er vanskelig å vite. De varme gode og rolige sykepleierne og legene som gjør alt for at foreldre skal bli rolige. Uansett om det er å snakke med foreldre på telefon eller ha tid til en ekstra kontroll på sykehuset.

De som tar seg tid til barnet, spiller litt og får barnet til å le. Som viser interesse når barnet spiller, spør hva som skjer på skolen, med venner og søsken. De som lager trygghet og tillit for barnet.

De må vi ikke glemme å takke for den innsatsen de gjør. Så tusen takk til Sykehuset i Vestfold barne- og ungdoms poliklinikken og barneavdelingen. Takk for alt dere har gjort for oss og gjør. Takk for tryggheten. Jeg er evig takknemlig.

Kommentarer til denne saken