Selv om Norge er blant de land med mest fornøyd befolkning, er det mange som hvert år tar sitt eget liv. Selvmord regnes som en av vår tids største helseutfordringer. Ifølge Dødsårsaksregisteret var det 658 selvmord i 2021, og det tilsvarende tallet for 2020 var 639. Tallet er mye høyere for menn enn kvinner. Selvmord er en av de vanligste dødsårsakene blant unge mennesker.

Mange av oss kjenner en, har en i vennekretsen eller i familien, som har tatt sitt eget liv. Årsakene til at noen avslutter livet vil ofte være sammensatte, og det er vanskelig å fastslå konkret hva som førte til en slik handling. En del har slitt psykisk, noen har fått en livssituasjon som synes uhåndterlig. Noen etterlater en forklaring, et «avskjedsbrev». Svært ofte sitter de etterlatte igjen i sjokk og med mange ubesvarte spørsmål. Her vil jeg fokusere på de etterlatte.

Hva vil jeg formidle? Jo, viktigheten av at de som opplever å miste noen i selvmord tilbys hjelp og støtte til å få bearbeidet det traumet et slikt plutselig tap representerer. De etterlatte må ikke bli nye ofre, de må ikke bli glemt. Etterlatte vil her kunne være barn, ektefelle, foreldre, kjæreste, venner, arbeidskolleger. Disse vil selv kunne være i risikosonen for å utvikle betydelige fysiske og psykiske helseplager. Dersom ikke etterlatte etter selvmord møtes og gis mulighet til å bearbeide hendelsen, står vi i fare for å miste flere. Vi hører for mange slike historier.

Etterlatte kan preges av sterke sorgreaksjoner, sinne, selvevaluering – kunne jeg har gjort noe for å hindre dette? Relasjonen til den avdøde, god eller dårlig, den etterlattes alder og sårbarhet, og eventuelle graden av dramatikk rundt hendelsen, er av betydning for hvordan tapet håndteres. Som ombud møter vi mennesker som har mistet noen i selvmord. Noen har opplevd å få god hjelp, mens andre har erfart bistanden som utilstrekkelig eller fraværende.

Åpenhet om hendelsen er ansett som svært viktig. Mange kan synes det er utfordrende å snakke om dette. Det er et vanskelig tema. Her må vi som venner og familiemedlemmer bidra, være medmennesker som utviser sensitivitet i forhold til den enkelte etterlatte. Selvmord har også vært forbundet med en viss grad av skam, stigma og skyld som har gjort det vanskeligere. I dagens samfunn synes imidlertid dette å være avtagende, blant annet fordi vi har hatt kjente personer som har evnet å utvise åpenhet om selvmord i nær familie.

Kommunen har et ansvar for psykososial oppfølging av de etterlatte, sørge for at de blir ivaretatt. Denne plikten gjelder generelt ved kriser, ulykker og katastrofer. Når det skjer omfattende hendelser, som «22. juli» eller sommerens masseskyting, hører vi mye om hjelpen til de etterlatte. Det er bra, men betydningen av å bli fulgt opp som etterlatt i et enkeltstående tilfelle er like viktig, da det også representerer en «katastrofe».

Kommunen skal ha rutiner for å kontakte de berørte i akuttfasen og tilby hjelp. Det skal ikke være slik at de etterlatte selv må ta initiativet. Det er viktig at de berørte også blir kontaktet eller fulgt opp litt senere, etter at sjokkfasen er over. Etterlattes behov for profesjonell bistand vil nok variere, men det er viktig at kommunen er proaktiv overfor etterlatte. Det vil på alle måter være lønnsomt i lengden.

Sorgprosessen etter slike dødsfall synes langvarig. Mange etterlatte får god hjelp av familie og sosialt nettverk til å håndtere livet etter et selvmord. Det kan også være godt å snakke med noen utenfor den nærmeste krets, kanskje noen med tilsvarende erfaring. Landsforeningen for etterlatte etter selvmord, LEVE, en frivillig livssynsnøytral organisasjon, har som formål å støtte etterlatte og berørte etter selvmord. Kontakt med LEVE kan være et supplement eller alternativ til annen bistand.

Helsedirektoratet har gitt ut en veileder «Etter selvmordet – veileder om ivaretakelse av etterlatte etter selvmord». Som pasient- og brukerombud skal vi jobbe for å bedre kvaliteten på tjenestene. Jeg finner derfor grunn til å minne om den plikten kommunen har til å tilby psykososial hjelp, både i den akutte fasen og noe senere. Det kan være vanskelig for den enkelte å etterspørre hjelp, og det er derfor ønskelig med en proaktiv psykososial oppfølging. Ikke glem de etterlatte.