«Njotarøy» 2022.

Redaktør: Signar Idland

Utgitt av Nøtterøy Historielag.

104 sider.

Tvert imot er det en god årgang Nøtterøy Historielag har sendt ut på markedet. Her er både nær og fjernere fortid og et bredt spekter av emner. De fleste bør kunne finne noe av interesse i årets «Njotarøy». Men den beste historien har vi allerede nevnt – om bakgrunnen for Ole Paus' nidvise «Showdown i Nøtterøy». Nøtterøy i ville Vestfold, som han kalte øya. SV-politiker Lars Egeland, den gang journalist for Ny Tid, skriver historien slik han husker den, mens Tom Brodin delvis siterer fra sitt eget intervju med læreren Egil Andresen (1943 – 2010), som sammen med kollega Eva Erlien fikk en personalsak mot seg fordi han hadde spilt Paus' vise for elevene i en time.

For alle som er opptatt av ytringsfrihet er det forstemmende å lese om hva de ble utsatt for av kjeft og press fra både skoleledelse og politikere. At dette kunne gå an er en minst like stor skam for Norge anno 1977 som det selve teltaksjonen var. Men tilbakeblikket er spennende og morsom lesning.

Sjøfart og hvalfangst er faste ingredienser i «Njotarøy», og 2022-årgangen er ikke noe unntak. Inga H. Andreassen forteller historien om hvordan seilmakeren Olaf Marinius Andreassen fra Tønsberg og Nøtterøy utvandret til Island med sin familie helt på slutten av 1800-tallet. Fortsatt har de etterslekt på sagaøya. En artig beretning er også Norvald Fuglestrands historie om Trygve Brattelis ene sesong på hvalstasjonen Leith Harbour på Syd Georgia i 1926–1927. Den senere statsministeren var forhyrt for to år, men slet med dårlig helse og måtte dra hjem lenge før tiden.

Tom Brodin forteller historien om Nøtterøy-skipperen Arthur Gaasø, som seilte ute under og før krigen. Ved en anledning i 1934 fikk familien møte ham i Hamburg, og datteren Anne Katrine greide da å snike seg til å hilse på Adolf Hitler, selv om ingen av dem var nazisympatisører, snarere tvert imot. Hva nazismen sto for, blir vi uansett minnet om i artikkelen om det jødiske ekteparet Marie og Max Basseches, som i 1939 forlot en velstående tilværelse i Wien til fordel for livet som flyktninger på Nøtterøy. Høsten 1942 ble de begge deportert til Auschwitz og drept ved ankomsten. Deres slektninger Moritz og Frida Geller og deres datter Clara Gloppedal kom seg unna til Sverige, mye takket være lensmann Halfdan Tunstad, som lot dem slippe den daglige meldeplikten og dermed ga dem anledning til å flykte. Dramatiske og tragiske historier, nøkternt fortalt.

Brodin kan også notere seg flere bidrag, bl.a. om opprullingen av en narkosak i Hella i 1997, der amfetamin for 2,5 millioner kroner ble beslaglagt, og en prostitusjonssak fra 1995. Den siste savner imidlertid noen kritiske spørsmål fra forfatteren. Hadde virkelig Lokalavisen Tønsberg alt på det tørre i sin omtale av «horehuset» like ved Nøtterøy kirke? Brodin forteller også den tankevekkende historien om kommunens behandling av arven etter skipsfører Anders Christophersen (1868 – 1951) og hans kone Agentha (1874 – 1950), som testamenterte sin eiendom på Verdun til en stiftelse underlagt Nøtterøy kommune. Boligen deres forfalt og endte med å bli revet i 2009.

Føynland-nestor Svein Lundby forteller om eiendommen Morgengry ved Myrasundet, og om dem om har bodd der siden 1890, og Anne Elisabeth Christensen om båt- og sommerliv i skjærgården på 1950- og 60-tallet. Dette er nok minner mange vil hygge seg med. For øvrig skal redaksjonen ha skryt for et rikholdig billedmateriale og et sobert design.