Spørsmålet var om det i det hele tatt, noen gang, skulle vaskes. Vel, da var det bare en løsning: betale seg ut av det

I-LANDSPROBLEM: – Nei, å betale seg ut av kjipe oppgaver, er ikke ukomplisert.

I-LANDSPROBLEM: – Nei, å betale seg ut av kjipe oppgaver, er ikke ukomplisert. Foto:

DEL

MeningerJeg har i en periode av mitt liv levd med vaskehjelp. Det er ikke noe som var gitt. Hadde noen spurt meg for 25 år siden om jeg noen gang ville komme til å ha vaskehjelp, ville jeg fnyst. 

Men som så mye annet som var fnysbart for 25 år siden, så står du plutselig med begge beina midt oppi det. På et tidspunkt var det ikke et spørsmål om hvem som skulle vaske. Spørsmålet var om det i det hele tatt, noen gang, skulle vaskes. Vel, da var det bare en løsning: betale seg ut av det.

Men et lett valg var det ikke. Fnyset fra Lena (20) var ikke borte, bare fortrengt. Så da vaskehjelpen i vanvare svingte den våte kluten over et stort veggfotografi uten glass, kjøpt for lang tids oppsparte penger, slik at det ble delvis ødelagt, ville jeg ikke finne på å klage. Jeg følte på en måte at det var fortjent. En viss balanse var oppnådd. Dette var straffen for snobberiet.

LES OGSÅ: Det var bare en løsning. Mannen måtte ut. Nå! 

Skrekken var at et barn skulle finne på å bli sykt på den dagen vaskehjelpen kom. At jeg da skulle være hjemme, at vi skulle gå i beina på hverandre som et slags herskap og tjenere, det var ikke til å holde ut. Nei, bedre at man kommer hjem fra jobb, ser seg rundt, og bare: «Jøss! Reint a’ gitt!! Wow!» Som ved et trylleslag. Intet sett, intet hørt. Bare effekten.

Nei, å betale seg ut av kjipe oppgaver, er ikke ukomplisert. I en del av hagen dit vi flyttet, var det bare ugress, rot og virvar. Da vi begynte å rote litt i jorda, oppdaget vi at det var gravd ned store betongblokker. Vi fikk dem opp, men de var så uhåndterlige og tunge at vi visste ikke hvordan vi skulle få fraktet dem vekk uten å ødelegge rygger. 

Som så ofte, ble finn.no løsningen. «Betongblokker kjøres bort mot noen hundrelapper». Mann i liten Lada dukket opp. Jeg stod i oppkjørselen og så på at han lempet de grove, hakkete, tunge blokkene inn i bilen sin. Han svettet som en gal og holdt på. Ødela kanskje ryggen sin, for alt jeg visste.

LES OGSÅ: Parkeringsplassen er stappfull. Plantasjen er forberedt. Utvalget er enormt. Vi har en jobb som må gjøres. 

Og jeg altså: Så på. Med armene i kors. Skulle jeg smile? Nikke megetsigende? («Tungt, ja!» Tommel opp) Alle deler av bilen ble tatt i bruk: Bagasjerommet. Baksetet. Forsetet. Det ble skittent. Setetrekk ble revet opp. Stappe inn, svetting, pust og pes. Penger ble overlevert, mannen satte seg i bilen og humpet avgårde. Med et understell som sneiet bakken.

En kveld overhørte jeg meg selv si til en venninne som også på dette tidspunktet hadde tydd til vaskehjelp: «Å, i morgen kommer vaskehjelpen. Det er så stress. Mye rydding».

Og med det hadde jeg lansert det ultimate i-landsproblemet: Stresset med å rydde til vaskehjelpen kommer.

Artikkeltags