Før kunne man komme på TV hvis man bare samlet på mange nok kulepenner

Siri Helene Søderberg

Siri Helene Søderberg Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Det er fryktelig dumt at jeg ikke samler på kulepenner.

DEL

MeningerDenne tanken kommer ofte til meg, når jeg romsterer rundt etter en penn som virker. Som i dag. En prøve skal ha underskrift, jeg er i ferd med å lete meg fordervet, og bussen går om 10 minutter. Dette skjer aldri når man har god tid. Det hjelper heller ikke å kjøpe èn og èn penn, eller tre og tre, for de blir borte helt av seg selv. Samme prinsipp som hårstrikker og sokker.  De bare forsvinner.

Før i tiden samlet vi på alt mulig. Frimerker var stort, selv om de var små. Glansbilder, fyrstikkesker og mynter. Noen samlet på LP-plater, senere CD-plater, og atter andre på tegneserier. Hvor ble disse samlingene av? Joda, jeg vet at noen fortsatt er der. Jeg sitter bare med et inntrykk av at samlerne er i ferd med å bli en truet art. Handler det om at vi har så lett for å få tak i ting i dag? Et kjapt nettsøk, så er mye gjort. Eller har vi fylt opp hjemmene våre med så mye at det simpelthen ikke er plass til hele samlinger?

Da minimalismen som gjorde sitt inntog på begynnelsen av 2000-tallet, ble nok mange samlinger ryddet bort. Ofte for godt. Det er egentlig litt synd, siden de tross alt er et fint samtaleemne når man kommer på besøk. Det er litt som med bøker, uansett hvilken vei du snur dem. Det sier noe om menneskene du kommer til.

Selv samler jeg på Mummikrus. Det føles imidlertid ikke som en samling, siden disse er i bruk på daglig basis. Tidligere har jeg samlet på alt fra parfyme, til øl fra mikrobryggerier.  Man er da allsidig. Men det som tar plass, har jeg altså sluttet med. CD-platene står i kjelleren, og det eneste som samles der er støv.

Før kunne man komme på TV hvis man bare samlet på mange nok kulepenner. Gjerne med eksotiske bedriftsnavn som «Skrotevatn Samvirkelag» eller «Børres biff og betong».

Særlig hvis man hadde en dialekt som avslørte lang vei til hovedstaden. Da var Norge Rundt der, og spurte om hvilken kulepenn som sto øverst i samlingen, eller hvilken man ønsket seg mest hvis man manglet noen.

«- Mjaaaaa, mjooooo, eg har no høyrd om noko som heiter IBM, det hadde vore kjekt med ei kulepenn derifrå».

Det ville vår venn kanskje svart, vel vitende om at det ville vært et varp med kulepenner fra en produsent av tastaturbaserte skriveredskap.

Jeg vet ikke om man kom på TV hvis man samlet på hårstrikker. Jeg tviler på at man ble lokalkjendis ved å miste sokker i vaskemaskinen. Men kulepennene, de gjorde susen. Servietter også. Bare man samlet mange nok. Florlette silkeservietter hadde høyest valuta. Mine fineste servietter var fra et hotell.  Store, røde og myke, nesten som stoffservietter. De ble aldri byttet bort, likevel forsvant hele samlingen lenge før jeg rakk å komme på TV.

Jeg lurer på om samlerne brukte alle pennene, eller om de ble hegnet om til de tørket inn. Pennene, altså.

Det sier ikke Norge Rundt noe om.

Artikkeltags