– Jeg puster hundehår, spiser hundehår, det er hundehår i tastaturet mitt på jobben

«Jeg får en følelse av at hundehår er det stoffet som binder huset sammen».

«Jeg får en følelse av at hundehår er det stoffet som binder huset sammen». Foto:

DEL

MeningerEndelig er det vår og alle hjerter gleder seg. Også min hund og jeg, som etter en heftig valpeperiode har funnet utav det med hverandre. Nå kan vi gå turer uten lange etterspill med dyvåt, skitten bikkje som motvillig må gjøres enda våtere og nektes adgang til favorittplassen i sofaen i timesvis.

Men med våren kommer også noe annet: Mye av pelsen skal av. Røyteintensiteten er høy til vanlig, men nå er den formidabel. Som så mye annet innen hundehold, var jeg ikke forberedt på nivået på dette problemet.

LES OGSÅ: GPS var ikke funnet opp da jeg skulle til fyllinga – det var bare å rulle ned bilvinduet og lukte seg fram 

Hundehår har rett og slett fått en dominerende rolle i mitt liv. Vi hadde en del kriterier før vi valgte hund: Passe stor, passe aktiv, passe smart, sosial ... Men røyting? Ingen av oss er (foreløpig) allergiske, så det ofret vi ikke en tanke.

Jeg skal ikke skryte på meg et støvfritt hus fra før heller. Absolutt ikke. Men dette – dette er noe annet. Hybelkaniner har blitt hybelelefanter. Aldri har jeg visst hvor mye pels som kan feste seg under en helt vanlig ullsokk. Jeg vandrer rundt med sokkenes svar på platåsko.

Heldigvis gikk vi til innkjøp av en robotstøvsuger før hund, men den klarer overhodet ikke holde tritt. Jeg får en følelse av at hundehår er det stoffet som binder huset sammen. Der det før var luft, farger og materialer, er det nå hundehår – kjedet sammen i en vev. Jeg puster hundehår, spiser hundehår. Jeg ser hundehår fra min egen hund på butikkbetjeningen idet jeg strekker ut armen for å betale. Det er hundehår i tastaturet mitt på jobben. 

Sønnen min er frustrert fordi det viser seg at superfavoritt-joggebuksa hans er en skikkelig hundehår-magnet. Svarte klær forvises fra garderoben.

LES OGSÅ: Huset bestod av furuvegger fra 80-tallet. Det var rotete. Veldig rotete. 

Og klesrullen! Klesrullen! Hva skulle jeg gjort uten? Den har blitt et hverdagsredskap på linje med tannbørste og gaffel. Vi har til og med en i bilen, jeg vurderer å ta med en på jobben. Tanken på å skulle gå tom kan gi meg hysterisk sammenbrudd.

Før irriterte jeg meg over mine egne lange, lyse hår som hadde en tendens til å ligge rundt omkring i huset. Nå har jeg ikke sett noen av mine egne hår utenom på hodet på et halvt år. De er antagelig spist opp av ... hundehår.

En kollega, en av mine mange hundementorer, ga meg det rådet at hundehår, det må man bare leve med. If you can't beat them, join them, altså. Så nå vurderer jeg å spinne og strikke meg en hundehårgenser. Starte en blogg. Hundehårfrue. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags