Det er nå vi våkner etter en vinter hvor 2. februar føltes som 73. januar. Den var lang i år, vinteren.

«Det gikk derfor ikke lang tid før hus med hage ble omtalt som Villa-Akeleie. Da har jeg ikke tatt høyde for ugress, det var det litt mer av».

«Det gikk derfor ikke lang tid før hus med hage ble omtalt som Villa-Akeleie. Da har jeg ikke tatt høyde for ugress, det var det litt mer av». Foto:

Av
DEL

MeningerAkeleie var den eneste blomsten som fantes på tomta da vi flyttet hit, ved siden av skvallerkål og løvetann. Det gikk derfor ikke lang tid før hus med hage ble omtalt som Villa-Akeleie. Da har jeg ikke tatt høyde for ugress, det var det litt mer av.

Hele den første våren tok jeg godt vare på skvallerkålen, i påvente av vakre blomster som aldri kom. Ikke laget jeg salat av den heller, siden de små skuddene ikke avslørte at de var ugress før midt på sommeren. Da hadde de tatt over store deler av gjerdet mot to av naboene. Sånn sett burde vi sikkert kalt eiendommen for Villa-Skvallerkål. Det er bare det, at jeg er så veldig glad i akeleiene her. Også klinger det litt bedre i ørene.

LES OGSÅ (+): Har du sett det en gang, er det bare å lukke øynene et sekund og du ser det for deg 

Akeleiene er hagens anarkist. Jeg har forsøkt å ta frø av de vakreste, men man vet aldri helt hva man får. Nye varianter dukker opp, som små gaver.

En liten klase med blader er det første vi ser, ofte på de forunderligste steder. Det skal ikke mer til enn en liten sprekk i asfalten, et frø som har fått haik med vinden, og vips, så har du en blomst der ingen skulle tro at noko kunne gro.

For en selverklært hobbyfilosof byr det på en uendelighet av tankerekker. Særlig om våren.

Det er nå vi våkner etter en vinter hvor 2. februar føltes som 73. januar. Den var lang i år, vinteren. Og våren er så forsvinnende kort.

Så jeg står tidlig opp. Lager litt ekstra kaffe, og setter meg ut. Blir våt ytterst på tærne, der hvor duggvått gress møter trøtte strømper. Gress, som er i ferd med å bli grønt. Det er nå plommetrærne eksploderer med blomster som lukter så søtt at jeg får lyst til å leke humle. «Du skal ikkje sova bort sumarnatta», heter det. Men jeg har ikke tid til å sove bort vårmorgenen heller. Det er så få av dem.

LES OGSÅ (+): – Jeg puster hundehår, spiser hundehår, det er hundehår i tastaturet mitt på jobben 

Det er nå det skjer. Det er nå vi legger merke til knoppene som sprenges, og løvet på bjørka som er lysegrønn. Om noen få uker legger vi ikke merke til bladene mer, da er det som om de alltid har vært der. Blomstene på frukttrærne blir til små knopper, så små at de ligger som små hemmeligheter og lurer bak bladverket. Grønt blir så normalt at vi ikke lengre ser det.

Et annet sikkert vårtegn her, er en sinnsforvirret due som har lagt sin elsk på naboguttens basketballkurv. Der sitter den og kurrer fra 04.37 hver morgen. Det er greit å stå tidlig opp, men det får da være grenser.  Kurre utfører oppgaven sin høyt og tydelig, med en intensitet som enhver hane med respekt for seg selv og sine høner kan misunne. Jeg har vurdert både sprettert og hagle, men er livredd for å treffe naboen dersom han er ute på en nattevandring. Sånt har det med å lage litt anstrengte forhold i nabolaget.

Det er nå varmen kryper litt lengre inn i kroppen, det er nå man kan få hektisk rødfarge i kinnene fordi sola tar mer enn man  tror. Det er nå vinterbleke naboer ser hverandre over gjerdet eller hekken for første gang på lenge, og blir en del av rekken med hyggelige vårtegn.

Og jeg tenker for meg selv at det jammen er bra at jeg ikke har forsøkt meg med sprettert.

Artikkeltags