Med et mer avslappet forhold til kjederøyking, kunne nok bankkontoen vår vært i en helt annen forfatning

«En eneste avisside hadde sikkert 30 boligannonser, mot dagens én eller kanskje to, og man gikk på visning der eieren ofte tok imot».

«En eneste avisside hadde sikkert 30 boligannonser, mot dagens én eller kanskje to, og man gikk på visning der eieren ofte tok imot».

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerI høstferien bladde jeg i gamle hyttebøker, da et falmet avisutklipp dalte ned på gulvet. Det var den lille annonsen med et unnselig svart-hvitt bilde, som for snart 20 år siden fikk familien interessert i hyttekjøp.

Det var i internettets barndom og før Finn.no var så mye som et glimt i sin fars øye. Det kornete bildet ga ikke mange detaljer om verken bygning eller natur. De få linjene som sto under, fortalte nøkternt om størrelse, beliggenhet og høyde over havet.

Og selv om nøkternhet nettopp er gjeninnført i «meklerspråket», er det svært langt igjen til det blir så nøkternt, og det er kanskje like greit.

LES OGSÅ: Bod til besvær 

Men det er klart; litt fantasi hadde vi jo. Og i den huserte vakker kveldssol, fagre høstfarger, klare fjellbekker og hvite vidder med evig silkeføre.

Men for å sjekke forholdene, hadde vi altså ingen annen mulighet enn å hive oss i bilen og kjøre i to timer for så å gå en halvtime i oppoverbakke, før vi fikk se hyttedrømmen. Der møtte vi selgeren og kona som hadde kaffe på termos.

De tok seg god tid til å vise oss alle de 50 kvadratmeterne. Vi likte det vi så og kontaktet megleren, som også så vidt var nevnt i den 40 millimeter høye og to spalter brede annonsen. Så ble det budkrig pr. telefaks, men drømmen ble virkelighet og er det fremdeles.

I dag hadde vi nok stirret inn i dataskjermen og sett på 100 bilder både av hytta og naturen rundt. Vi ville blitt fristet med både fjellvann og nypreparerte skiløyper, og om vi var riktig interessert, ville vi sikkert fått et prospekt med utseende som en «coffee table book» fra et større forlag.

LES OGSÅ: Spørsmålet som alltid melder seg er: Hvor mange blader er det egentlig i en hage? 

Sånt ble ikke laget verken for fritids- eller helårsboliger før. En eneste avisside hadde sikkert 30 boligannonser, mot dagens én eller kanskje to, og man gikk på visning der eieren ofte tok imot.

Hun hadde vanligvis ryddet litt, men aldri hørt om styling. På veggen hang det bilder av barna og kanskje barnebarna - og i sofaen lå den broderte puten fra svigermor.

Det kunne være en temmelig rustikk opplevelse å gå på visning. Jeg husker mange runder i noen av hovedstadens bygårder, som bød på svært interessante kjøkken- og ikke minst baderomsløsninger. Det er knapt grenser for hvor smale gamle pikeværelser som er transformert til bad kan være.

Jeg glemmer aldri en leilighet som lå i skyggen av det som den gang het Akers mekaniske verksted – avdeling Nyland vest. Akkurat det var forresten ikke nevnt i boligannonsen.

Stedet var ikke spesielt hjemmekoselig – verken ute eller inne, men det var i brukbar stand og hadde balkong.

I hjørnet satt hun som eide herligheten, og var for det meste opptatt av kjederøykingens dypere gleder. Vi så ingen muligheter under røykskyene, mistet umiddelbart interessen og gikk.

Mange år senere så jeg den samme leiligheten til salgs på Finn.no. Gaten var gjenkjennelig. Leiligheten hadde nytt bad og kjøkken og mange av bildene som var lagt ut viste glade mennesker på Aker brygges mange uteserveringer. Denne gangen var det ikke akkurat lagt skjul på at boligen lå like ved det gamle verftsområdet.

Det er bare å innse: Med et mer avslappet forhold til kjederøyking, er det nok mulig at bankkontoen vår for lengst hadde vært i en helt annen forfatning enn den faktisk er.  

Artikkeltags