Bod til besvær

«Boden er en kime til dårlig samvittighet hver gang gata fylles med skrot som skal til gjenvinning», skriver Siri Søderberg.

«Boden er en kime til dårlig samvittighet hver gang gata fylles med skrot som skal til gjenvinning», skriver Siri Søderberg. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerDet er skrot i gata. Et sikkert tegn på at årstidene skifter. Naboene rydder i kjeller og på loft. Ukjente biler finner veien til vår ellers rolige gate. Gamle sykler slaktes sakte men sikkert, helt til kun ramma står igjen. Strippet for dekk, pedaler og alt mulig annet som kan brukes om igjen. Gjenbruk i praksis. Søppel for noen, en skatt for andre.

Selv har jeg et katastrofeområde som har sluppet unna denne gangen også. Jeg kjenner at det burde vært mulig å legge inn en skrekkfilmeffekt før jeg skriver videre. Du vet, skummel lyd, så et bilde som gjør at du skvetter skikkelig. Gjerne med knirking i en dør.

LES OGSÅ: Mer enn en gang har vi bivånet en stolt hund forsvinne ut terrassedøra med den svinedyre Manchester United-trøya til elleveåringen i munnen 

Jeg snakker nemlig om Boden. Med stor B. Husets store hemmelighet. Kime til dårlig samvittighet hver gang gata fylles med skrot som skal til gjenvinning.

I Boden er det lite som gjenvinnes. Det bare står der. Av og til når jeg lurer meg til å lukke opp døra, er jeg sikker på at jeg hører noe som ler av meg innerst i kroken. Ikke noe skummelt mowahahahaha. Neida, det er mer en ovenfra-og-ned-latter som forteller at jeg er totalt mislykket når det kommer til organisering av eget skrot. Altså skrot som burde finne veien til grovavfallet, og finforedles til noe nyttig for menneskeheten. Hadde skrotet funnet veien ut av seg selv, hadde egentlig mye vært gjort.

Problemet er at disse innsamlingene kommer så brått på. Hver gang. Joda, vi får varsel. Det er bare det, at jeg glemmer å notere. Så varselet er i praksis haugen til naboene. Da er det for sent. Jeg har samlet for mye til at jeg bare kan ta en liten kosetur ned i boden, og plukke med meg det som skal bort.

LES OGSÅ: Men det viste seg at det ikke først og fremst var gress som kom opp, men løvetann, tistler – og burot 

Først må jeg åpne døra, og be en liten bønn om at noe ikke faller over meg. Deretter skvetter jeg skikkelig. Alltid. For Husbonden har fått det for seg at det er morsomt å se rett inn i et par dukker i det vi åpner døra. Man skal ikke ha sett mange skumle filmer, eller ha spesielt vondt for det på fantasifronten for å skjønne at dette er ekkelt. Særlig når Boden er i kjelleren. Skumle ting skjer alltid i kjellere, ikke spør meg hvorfor, det bare er sånn.

Deretter kommer den virkelige jobben. Sortering. Det er her jeg har gått på en smell, allerede før jeg har begynt.  For når blir fullt brukbare ting til skrot? På hvilket tidspunkt er en gammel hyttelampe ikke vintage mer, men rett og slett søppel? Og hva med alt det som er nesten i orden, bare det fikses bittelitt? Jeg har for eksempel seks spisestuestoler med lurvete rotting i setet. Fornuften sier «kast, kast, kast», men resten holder i minst hundre år. Hvert fall tjue, bare jeg reparerer setene. Så når jeg står der og ser på dem, pønsker jeg alltid ut en god plan med minst like gode forsetter. Før jeg lar de stå, og ta opp en hel vegg jeg egentlig behøver til noe annet.

Da en av slektens eldste var på visning, lurte han på hvor boden var. Svaret han fikk, var som følger: «Moderne mennesker har ikke bod. Nye leiligheter lages med garderobeskap, som man rydder i». Hvis dette stemmer, har jeg nok et stykke igjen før jeg går inn under kategorien moderne.

Til gjengjeld har jeg seks rottingstoler uten rotting, og en hel vinter å rydde på før neste innsamling.

Artikkeltags