Høy sjø på soverommet: Man svettet som i en finsk badstue der man lå

«De første årene var det ikke noen form for demping i vannsengen, og det viste ser etter kort tid at det folk kalte omgangssyke på 80-tallet,  egentlig var sjøsyke».

«De første årene var det ikke noen form for demping i vannsengen, og det viste ser etter kort tid at det folk kalte omgangssyke på 80-tallet,  egentlig var sjøsyke».

Av

Her om dagen kjøpte jeg en oppblåsbar dobbel gjesteseng. Med innebygd elektrisk pumpe, gikk de innledende forberedelsene til overnattingsbesøket som en lek. Fortsettelsen var verre.

DEL

MeningerEtter en time var senga blitt skjev og ganske slapp. Da kom jeg til å tenke på den gang «alle» skulle ha vannseng.

Boligtrender er som andre moter. De endrer seg hele tiden, for hvis de ikke gjør det, hvis alle forbrukere ser seg lykkelig fornøyde med det de har kjøpt helt til det er utslitt, hvordan skal det gå da? Miljøgevinsten vil selvfølgelig være formidabel, men den økonomiske veksten, den går det jo lukt ad skogen med.

Derfor tar vi ansvar. Vi sorterer søppel så vi slipper å ha dårlig samvittighet for kloden – og kjøper i vei for å berge landets arbeidsplasser og økonomi. Noen må tross alt holde hjulene i gang.

Tilbake til trendene. Vi blir jo påvirket uansett hvor mye motstand vi oppviser. Vi kjøper strietapet – så hater vi strietapet. Vi kjøper hvitt kjøkken – så hater vi hvitt kjøkken. Vi kjøper bidet – så hater vi bidet. (Hvis du ikke vet hva det er for noe, så gled deg over din ungdom).

Jeg kunne for øvrig skrevet en egen liten fortelling om fenomenet strietapet, men jeg orker ikke. Jeg bare nevner at den var et sant helvete å sette opp, at den krevde ukentlig støvsuging av alle boligens vegger, at den falmet og at den var nesten umulig å fjerne. Derfor fant de fleste andre løsninger.

Jeg vedder på at direksjonen ved Jotun sprettet champagnen da titusener brunbeige striestuer og soverom på 90-tallet skulle omskapes til noe som minnet om snødekket vidde og silkeføre. Bare en som har forsøkt, vet hvor avsindig mye maling noen kvadratmeter strietapet faktisk trekker.

Moten svinger videre, og det ser ikke ut til å være noen umiddelbar fare for idétørke. Jeg er neppe alene om å ha notert meg at noen – i det jeg antar er edru tilstand – har begynt å sette bøkene i bokhylla med bokryggen inn for å skape mer harmoni i stua. Det er fristende å etterlyse videreutvikling av ideen, for eksempel ved å henge kunsten med bildesiden mot veggen eller legge det håndknyttede persiske teppet med undersiden opp. Før du vet ordet av det, skal du se det dukker opp en eller annen influenser som mener du bør gjøre noe sånt. Nok om det.

Tilbake til vannsengen. «Alle» skulle ha vannseng på 1980-tallet. Det skal de ikke lenger. Installasjonen besto av en treramme det gikk med en velvoksen furu for å lage. Oppi den lå det en enorm vinylsekk som ble fylt med 800–900 liter vann. Monstret var utstyrt med varmeelement, slik at man svettet som i en finsk badstue der man lå og skvulpet med et tynt laken mellom seg og vinylen.

Mange nautisk orienterte sørget selvfølgelig for grønn nattbordlampe på styrbord side og rød på babord. «Vannsengen tar kanskje premien som det mest markante møbelet fra 80-tallet. Den var så sensasjonell» Det sa seniorkurator Denise Hagströmer ved Nasjonalmuseet til klikk.no, da hun ble intervjuet om fenomenet for noen år siden. Jeg tror henne, og den finnes faktisk på Maihaugen.

De første årene var det ikke noen form for demping i vannsengen, og det viste ser etter kort tid at det folk kalte omgangssyke på 80-tallet, egentlig var sjøsyke. Alle var ikke skapt for å sove og drømme om å gli over et duvende hav i nattemørket. Noen drømte heller om å hoppe over bord for å få en ende på pinslene.

Erotikken var et eget kapittel. Den krevde helt nye ferdigheter for å bli vellykket. Og i så henseende var vannsengen langt fra så arbeidsbesparende som noen påsto. Det siste har jeg naturligvis bare hørt av en venn.

En vannseng veier innunder ett tonn når den er full og klar til bruk. Disse innretningene installerte folk villig vekk i tredje etasje i gamle bygårder og sveitservillaer fra 1890. Der var de nyttige for å finne ut hva bjelkelaget under soveromsgulvet kunne tåle av vekt – for ikke å snakke om vann.

Det tenkte jeg på, der jeg sto og så på luftmadrassen som ikke var helt tett.

Artikkeltags