Jeg lurer på én ting ...

«Vi vil gjerne lese og se hvordan andre har det, dels av ren nysgjerrighet, dels for å få ideer til eget rede. Men jeg lurer på noe annet også, noe jeg nesten aldri får vite noe om».

«Vi vil gjerne lese og se hvordan andre har det, dels av ren nysgjerrighet, dels for å få ideer til eget rede. Men jeg lurer på noe annet også, noe jeg nesten aldri får vite noe om». Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerFor de fleste av oss er det å kjøpe bolig vårt livs investering. Det er nok noe av grunnen til et tilsynelatende umettelig behov for reportasjer om hus, hytter, hager, bakgårder og balkonger. Her er både nyttige tips – og svært mye fôr til den fjerde av de sju dødssyndene våre, nemlig misunnelsen.

Og klarer du deg ikke med det dagsavisene og to, tre TV-kanaler leverer om emnet, har Narvesen en hel vegg med magasiner – på flere språk enn hvermannsen behersker.

LES OGSÅ: Høy sjø på soverommet: Man svettet som i en finsk badstue der man lå 

Vi vil gjerne lese og se hvordan andre har det, dels av ren nysgjerrighet, dels for å få ideer til eget rede. Men jeg lurer på noe annet også, noe jeg nesten aldri får vite noe om. Jeg skal komme tilbake til det.

Nylig leste jeg om Anne-Marie og Karl som hadde flyttet fra et hus til et annet på beste vest – og fått seg hundre kvadratmeter mer enn de hadde fra før. Huset var gammelt, men etter år med innsats – både egen og fra håndverkere innen en rekke fag – er lykkeslottet ferdig. Lekkert, stilfullt og kjempestort.

Kjøkkenet er langt over gjennomsnittlig utstyrt og innbyr til heller å kaste seg over coq au vin’en enn fredags-tacoen. Bare komfyren koster 70.000 kroner, forteller en som har bedre greie på sånt enn meg.

Badene – det er tre av dem – er like lekre og innbydende. Fra badekaret i det største kan man dessuten skimte fjorden. 

Og stuene er ikke stylet, men malt og møblert av noen med utsøkt smak og kunnskap om interiører. Noe er nytt, noe er gammelt og noe er veeeldig gammelt. Et spisebord som hører til siste kategori er pietetsfullt satt i stand.

LES OGSÅ: «Det er et skikkelig møkkakjøkken, og de folka som jobber der er helt sorgen» 

Jeg får vite nesten alt om hvor heldig eieren var som kom over akkurat det bordet og hvorfor og hvordan det ble restaurert. Jeg får også vite at Anne-Marie er kunstner, med tekstiler som spesiale, mens Karl er lektor i videregående skole. Men det er fortsatt noe jeg lurer på.

Så var det paret fra Grünerløkka som var lei av byens ståk og mas og flyttet på landet. De viser gladelig fram det enorme, julepyntede, våningshuset en mils kjøring fra en småby på østlandet. De gamle tømmerveggene er hentet fram bak flere lag panel av varierende materiale, panel som er blitt banket opp i takt med skiftende trender. Også har de hest i egen stall.

På kjøkkenet kan vertskapet dekke til 18 uten klappstoler fra Ikea og «lånebord» med avvikende bredde.

Jeg får vite at de gladelig holder ut litt lengre reisevei til jobben som henholdsvis direktør i offentlig sektor og fastlege. Det er et fredelig liv med ren snø og ren luft sannelig verdt. Jeg vet altså mye, men ennå ikke nok.

Tredjemann jeg husker fra min research i boligmagasin-jungelen driver med industridesign og har fikset opp et fabrikklokale ved ælva til å bli en ungkarsbolig som kunne få noen hver, i et usunt blaff av nostalgi, til å lengte tilbake til den tiden.

Vinduene er fem meter høye, kjøkkenet er i betong og stål. Materialene er spennende og stilen røff, får jeg vite – men jeg vil vite mer. For det er ikke sånn at bare man vil, så får man det til.

Jeg vil vite hvor mange tanter de har arvet, hvor stor lottogevinsten var, hvor mange ekstra kvelds- og helgejobber de har hatt, eller på hvilken institusjon den siste banksjefen de hadde møte med befinner seg.

Jeg vil for svingende ha greie på hva dette har kostet!

Artikkeltags