Det mest utfordrende for et parforhold er oppussing og en tur til IKEA. Eller?

DEL

MeningerEtter mange måneder med husjakt fant min samboer og jeg endelig et hus der vi tenkte: «Her er det! Dette skal bli vårt hjem». Og slik ble det. Vi hadde nå kjøpt oss et hus med masse potensial.

Vi har altså kjøpt et «prosjekt» som krever oppussing for at det skal bli som vi ønsker. Skal man tro andre par, magasiner og vandrehistorier er det ingenting, kanskje bortsett fra barn, som er mer utfordrende for et parforhold enn oppussing og den berømte turen til IKEA. Og der sto vi og skulle gå gjennom begge deler.

Vi begynte å skrive en liste over alt som måtte fikses i huset.

Listen med ting vi skulle gjøre ble stadig lengre. Vi hadde skrevet opp: Fjerne radiatorer, male kjøkken, gang, soverom og toalett. Rive vegg i stua. Male gulv. Bytte dørhåndtak. Tapetsere tre vegger. Nytt kjøkken.

Etter hvert kunne vi streke over fjerning av radiatorer, maling av diverse rom. Riving av vegg og tapetsering. Så langt hadde vi altså klart oss uten å skrike til hverandre eller marsjere lettere frustrert ut av rommet med skrutrekker i den ene hånda og maling på skjorta.

Vi var ganske så fornøyde med oss selv. Vi hadde klart flere punkter på lista og vi hadde vært minst tre runder på Maxbo, Fargerike og Montér uten så mye som å kjenne antydning til frustrasjon over hverandre. Vi var overrasket over hvor samstemte vi var, og hvor lett det virket å pusse opp.

Så kom dagen hvor det i kalenderen sto: «tegnetime på IKEA». Vi hadde stålsatt oss. Vi skulle komme oss gjennom turen på IKEA med, forhåpentligvis, et kjøkken ferdig tegnet på papir og en handlevogn med ting vi faktisk trengte. Alt dette skulle vi gjennomføre med det mål om at vi kunne gå seirende ut av IKEA som et par som ikke begynte en diskusjon blant HEMNES, BILLY og MALSJÖ.

Vi sto opp i god tid. Traktet kaffe. Gikk gjennom lista, bare for å sjekke at vi var enige om at det var tingene vi trengte. Deretter spiste vi frokost og bekreftet anerkjennende at vi hadde de samme ønskene for kjøkkenet. Dermed satte vi oss i bilen, festet beltene og kjørte.

Da vi kom til IKEA gikk vi rett til kjøkkenavdelingen. Der brukte vi 90 minutter med en som tegnet kjøkkenet vi drømte om og vi kunne puste lettet ut: vi hadde tegningen i hånd! Og det uten et snev av himling med øyner til hva den andre sa når vi diskuterte blandebatterier, overskap eller ikke, og farge på armatur. Det var en seier!

Da gjenstod handlingen av alle de «små» tingene, det som virkelig kan være en utfordring. Så mange valg, så mange folk og så mange avdelinger.

Vi gikk fra kjøkkenavdelingen og passerte restauranten. Der sjekket vi hvor vi lå på «sulten-skalaen» vi lå. Nei, vi var fortsatt mette etter tidenes frokost. Vi kunne nå «angripe» den store IKEA-utfordringen.

Vi tok en handlevogn og begynte turen innom alle avdelingene. Vogna ble fylt med alt fra kjøkkenhåndklær, rullegardiner, tepper og telys. Plutselig kom vi på: «Å nei, vi glemte holderen til plastposer!». Et snev av panikk kom krypende, var det nå det skulle briste? For hvem av oss måtte gå gjennom hele IKEA og tilbake til kjøkkenavdelingen?

Heldigvis viste det seg at de også hadde disse holderne liggende ved kassa. Puh, der slapp vi unna.

LES OGSÅ: Bladde opp 12 millioner for denne idyllen – sjekk hva som ble solgt i Tønsberg, Re og Færder i juli

Sakte, men sikkert nærmet vi oss kassa. Skulle det være mulig at vi var et av de parene som klarte en tur på IKEA uten dårlig stemning?

Da vi stadig rykket nærmere kassa passerte vi et par hvor du hørte at frustrasjonen hadde tatt overhånd: «Er du helt sikker på at de har dette andre plasser? Jeg er ganske sikker på at de ikke har det, og jeg gidder ikke ta en tur hit igjen hvis du tar feil». Det endte med oppgitt risting på hodet og himling med øynene hos dette paret. Samboer og jeg så på hverandre med frykt i øynene. Skulle vi endre opp som dem før vi klarte å komme oss ut av bygget? Vi var jo så nærme utgangen at vi nesten kunne kjenne trekket fra døra. Vi kunne ikke havne i en slik situasjon. Tenk deg bilturen hjem da!

Uten at vi helt var klar over det økte vi tempoet. Med en fast og bestemt rytme gikk vi til kassa. Køen der var meterlang, men vi hadde i hvert fall kommet så langt. Da var det bare bevare roen fram til vi skulle betale.

Endelig var det vår tur til å komme til kassa. Det føltes ut som om vi aldri kom til bunnen av handlevognen, men til slutt kunne vi betale og få kvitteringen. Svart på hvitt, beviset på at vi hadde klart det. Vi hadde overlevd et av de fryktede øyeblikkene i et parforhold. Var det mulig? Vi hadde klart nesten seks timer inne på «det stedet» uten å ha lyst til å rive av oss håret eller si med en bestemt tone til den andre: «vi ha denne hylla fordi den passer best på den lange veggen i stua!!".

Da gjenstår det bare å se om det går like fint når vi skal bygge dette nye kjøkkenet..

Artikkeltags