I 2018 er det de små skjermene og de individuelle skjermene vi frykter. Dem vi fortaper oss i, og kjefter på barna for å tilbringe altfor mye tid på.

«Det kalles mediepanikk, og er et fenomen som oppstår hver gang et nytt medium gjør sitt inntog. Bøker, teater, tegneserier, kino, radio, TV, video … Alle har de vært fryktet i sin samtid. Nå er det internett, dataspill og sosiale medier vi engster oss for.».

«Det kalles mediepanikk, og er et fenomen som oppstår hver gang et nytt medium gjør sitt inntog. Bøker, teater, tegneserier, kino, radio, TV, video … Alle har de vært fryktet i sin samtid. Nå er det internett, dataspill og sosiale medier vi engster oss for.». Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

«Nå er det slutt på skjerm». Hadde jeg uttalt denne setningen for 15 år siden, hadde ingen skjønt hva jeg snakket om. Nå for tiden sier jeg den så godt som hver dag.

DEL

MeningerFor i 2018 er det blant annet de små skjermene og de individuelle skjermene vi frykter. Dem vi fortaper oss i, og kjefter på barna for å tilbringe altfor mye tid på – selv om vi voksne som regel ikke er det spor bedre.

Det kalles mediepanikk, og er et fenomen som oppstår hver gang et nytt medium gjør sitt inntog. Bøker, teater, tegneserier, kino, radio, TV, video … Alle har de vært fryktet i sin samtid. Nå er det internett, dataspill og sosiale medier vi engster oss for.

Introduksjonen av et nytt medium følger alltid det samme mønsteret, ifølge forskerne. Kirsten Drotner, en av verdens ledende forskere på mediepanikk, sier det slik:

  • Voksne eksperter definerer det nye massemediet som en sosial, psykologisk eller moralsk trussel mot de unge.
  • Det blir innført juridiske og pedagogiske tiltak, og interessen daler.
  • Et nytt massemedium igjen vekker den offentlige diskusjonen.

Medieforsker Trine Syvertsen ved Universitetet i Oslo skriver i boka «Media Resistance: Protest, Dislike, Abstention» at nye medier på den ene siden møtes med fascinasjon - på den andre siden protest, avsky og skuffelse.

Grunnene er, mener hun, at man tenker at mediene undergraver viktige verdier som moral, kultur, opplysning, demokrati, fellesskap og helse. Det oppstår i tillegg ofte en skuffelse over at mediene ikke i større grad bidrar til opplysning og demokrati.

Dessuten: Dagens medier oppleves invaderende. Mens mye mediemotstand historisk har rettet seg mot myndighetene med krav om regulering og sensur, må nå hver enkelt regulere sin egen mediebruk. Det florerer med bøker om å leve mer autentiske liv – uten medier.

Det som skjer, er at de gamle mediene rykker opp i det moralske hierarkiet, man slutter å frykte dem. Nå for tiden kan jeg ta meg i å bli glad når barna ser et program på TV, eller at jeg synes det er en super familieaktivitet å se en film på Netflix.

Jeg husker godt da jeg ringte hjem til min mor fra en venninne som hadde fått videospiller, for å spørre om jeg kunne bli med og se en videofilm. Jeg var vel 10 år og endelig skulle jeg få bivåne dette vidunderet av et flunkende nytt medium. Filmen het «Løvinnen Elsa» og handler om en familie som tar til seg en foreldreløs løveunge. Jeg fikk lov, men etter noe nøling, kan jeg erindre. Video var skummelt.

At vi abonnerer på Aftenposten junior, og at guttene mine på 11 digger det, synes jeg er topp. Wow! Nyheter på papir! Og tenk, tenk, om de ville begynne å lytte til radio – slik jeg selv satt og hørte på favorittprogrammet «Hei» på 80-tallet (/Med melodi:/ «Hei – har du no’ å spørre om – bare ring! 46 58 00 – Hei!»)

Lurer på hva mine barn vi si til sine barn? «Nei, nå legger dere fra dere Xxxxdigofonen. Kan dere ikke heller ta en titt på IPaden, da?»

Artikkeltags