Eldstejenta er ute av redet. Jeg prøver å si at det ikke er noen big deal, men det er ljug.

Siri Helene Søderberg

Siri Helene Søderberg Foto:

Av
DEL

MeningerEldstejenta er ute av redet. Jeg prøver å si at det ikke er noen big deal, men det er ljug. Det ER en big deal, selv om det «bare» er til Oslo ferden går. Plutselig er jeg mamma til en student. Enda jeg er like ung som før.

Jeg husker at jeg for noen år siden sa noe om at tiden godt kunne stå litt stille. At det begynte å gå litt fort unna. Jeg var ikke klar. Også blir man mer klar likevel, fordi man på mystisk vis vokser sammen med barna sine.

Så står du der, i en døråpning på et sted som fortsatt føles litt fremmed og gir den siste klemmen før du drar hjem, og vet at du plutselig er den som er litt liten, og at hun som skal ut i studentlivet mest sannsynlig ble klar lenge før deg.

Og du lurer på hvor tiden ble av, tiden som har gått siden hun bakte snømann med hele seg av hvetemel og sukker og alt som var hvitt, eller da juletreet ble kjørt ned av en racer på trehjulssykkel.

Innerst inne vet du svaret. Det var tiden hun brukte på å bli klar. Det er bare du som ikke rakk å henge med, hele veien inn. Fordi hun i hjertet ditt er både den lille som spiste pannekaker med hele ansiktet, og samtidig den store som står i døra og klarer seg helt fint selv. Akkurat slik det skal være.

Det rare er at nesten ingen snakker høyt om dette. Ikke egentlig. Det blir gjerne med en setning eller tre. «Joda, poden har flyttet ut. Ja, det er litt rart. Neida, det går fint».

Også snakker vi videre om alt det praktiske, om reisevei og pakking og hvor de skal bo. Snakker det litt bort fra oss selv.

Kanskje er det litt tabu? Er man en puslete forelder, eller en som gjør for mye ut av noe som er helt naturlig? Eller er det bare det at det er så altomgripende i eget liv, at det å dele blir litt vanskelig? Vi er forskjellige. Men fellesnevneren er jo at dette handler om de store overgangene i livet.

Mange av oss har kjent på det, særlig nå i august. Gjerne blandet med stolthet. Første dag i barnehagen. Første skoledag. Overgang til ungdomsskole og videregående. Små kommentarer om hvor fort tiden går. Ofte fulgt av oppgradering av rommene. Barnerom som må vike for ungdomsrom. Hos oss betød det ut med alt det mamsen syntes var fint og koselig, og inn med det de likte selv. Gjerne i sort. Eller en knæsj lilla vegg, i mors hvite periode.

Det jeg finner nå, er fotspor i et tomt rom. Latter som fortsatt henger i veggene, hvis man bare lytter godt nok. Et rom som skal huse helgebesøk i ny og ne, og ferier. Sporene er der. Tingene som ikke ble med på flyttelasset er der. Men rom uten liv, er egentlig bare tomrom.

Så jeg lukker døren, og lar den vente på hun som kommer til helgen. I visshet om at dette huset, og alle beboerne i det, er i ferd med å lukke et kapittel. Før nye skal skrives.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags