Jeg har aldri vært en reser på musikk, toner eller noter. Absolutt ikke. En jul fikk jeg gitarkurs i julegave, og jeg likte det den første timen før innså jeg hvor mye man måtte øve. Vi hadde til og med gitarlekser. Ugh. Som om jeg kom til å komme hjem fra skolen, gjøre mine faktiske lekser for så å gjøre enda mer selvforskyldte gitarlekser.

Det endte med at foreldrene mine måtte tvinge meg på resten av kurset, og nå sitter jeg her og kan ikke fortelle deg et eneste gitargrep. Når folk drar fram gitaren på nach for å klimpre i vei er forresten mitt største ick, så gitaren har åpenbart gitt meg traumer.

Uansett, tilbake til blokkfløyta. Så vi måtte altså lære oss «Tenke sjæl». Jeg tror ikke grunnen til at jeg likte så godt å spille den sangen på blokkfløyte er nødvendigvis på grunn av sangen i seg selv eller lyden en blokkfløyte lager. Men jeg innså at blokkfløyte er et instrument som de fleste greier å lære seg. Det er enkelt. Du faller ikke av i andre time fordi du ikke kan fjortenhundre grep.

Blokkfløyte skaper mestringsfølelse. Foreldre og lærere vil nok argumenter at det bør finnes bedre måte å skape mestringsfølelse på enn «verdens verste instrument», men nå slår jeg faktisk et slag for blokkfløyta.

Det er så lett å føle seg dum og ikke god nok i skolen. Hvis man skjønner matte, skjønner man kanskje ikke språkoppbygging. Noen skjønner grammatikk, men ikke tall. Noen er kjempeflinke til å løpe, kaste ball og sykle, mens andre kan spille gitar, piano og trommer.

Det bør være mulig for alle å kjenne mestringsfølelse i alle fag uansett evner, og derfor bør blokkfløyta bli.

For så vidt vet jeg ikke om blokkfløyta noensinne har forlatt den norske skole, men hvis den har det – få den tilbake!