Bjornar_bekkevard

– Folk tror vennene mine er støttekontakter

Andreas Henden (34) forteller at mange ser på ham som stakkarslig – fordi han sitter i rullestol.
Av
Publisert

Jeg synes synd på handikappede. I hvert fall de som sitter i rullestol og som må ha hjelp hele tiden.

Følg Jakobs fordommer på Facebook!

De er handlingslammede og hjelpeløse, samtidig som de er kravstore. Kravene deres om særbehandling er som store pengetørste sugerør ned i statskassa. Det handler alltid om å ta, aldri å gi. For et trist liv.

Irriterer seg over skryt

Andreas Henden har medfødt benskjørhet, Osteogenesis Imperfecta. Han tar oss imot i leiligheten sin over Farmandstredet i Tønsberg. Vi beveger oss inn i stua. Han ruller, jeg går.

– Er du handlingslammet? Klarer du ingen ting uten hjelp?

– Det er jeg absolutt ikke. Jeg har tatt utdanning og er nå i full jobb som IT-konsulent. Jeg vil si jeg jobber mer enn 100 prosent, sier Andreas.

Andreas sier mange tror handikappede er hjelpeløse. Det irriterer ham når folk skryter over den minste ting.

– Jeg hater når folk gir meg ros når jeg handler på butikken. Jeg er ikke flink når jeg kjøper melk. Slikt er nedverdigende å høre, sier han.

Lærer ga ingen støtte

Andreas har sittet i rullestol hele livet. Stempelet som «stakkarslig» fikk han tidlig. Det var mange som trodde han ikke kom til å greie seg i livet.

– På barneskolen spurte læreren min hvorfor jeg gadd å gå på skolen. Hun sa det ikke kom til å bli noe ut av meg uansett, sier han.

Det var ikke bare læreren som gjorde barndommen tøff. Det var vanskelig å henge med de andre barna. De var opptatt av fotball og fysisk aktivitet.

– Jeg følte meg ofte ensom, sier han.

Sosiale utfordringer

Andreas opplever utfordringer i sosiale situasjoner. Han har blant annet erfart at folk på gata misforstår når han er ute på byen med venner.

– Folk tror at vennene mine er støttekontakter, at de får betalt for å være med meg, sier han.

Han opplever å bli sett på annerledes sammen med gående. Folk henvender seg ofte utelukkende til den stående, forteller han.

– Selv om det er meg de skal snakke med, går kommunikasjonen sjeldent gjennom meg. Det er irriterende.

–Det handler om rasisme

Gunn Perry fra Sandefjord sitter i rullestol som resultat av en nerveskade under en operasjon i 1992. Hun mener fordommer også finnes i form av dårlig tilgjengelighet på offentlige steder.

– Det at jeg ikke kan komme meg opp på fortau, at jeg må ta utvalgte busser og må gå inn bakveier på restauranter er mangel på respekt og forståelse, sier hun.

– Hvorfor skal du ha særbehandling? Kan ikke de pengene brukes på noe til felleskapet?

Gunn sier hun ikke ønsker særbehandling.

– Det handler om at alle mennesker skal ha de samme rettighetene og mulighetene. Dessuten blir det god samfunnsøkonomi med tilgjengelighet og tilrettelegging for alle. Vi blir mer selvhjulpne, får bedre livskvalitet og holder oss lenger friske, sier hun

Hvor lett er det å være rullestolbruker i hverdagen? Vi ble med Gunn ut i Sandefjords gater. Saken fortsetter etter videoen:

Også Andreas påpeker forskjellsbehandlingen av funksjonsfriske og – hemmede. Han mener mangel på tilgjengelighet er rasisme.

– Før var det ulik inngang for hvite og mørke, nå er det ulike innganger for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Vi ber bare om like muligheter så vi kan føle oss likeverdige, sier han.

–Mer bærekraftige ressurser?

Vi setter strek for praten. Jeg reiser meg. Andreas blir sittende. Det har vært mange fordomsfulle spørsmål. Jeg har en smak av skyldfølelse i munnen, fordommene viste seg å ikke stemme.

Handikappede må kanskje ha en viss hjelp, men de fleste jobber og er langt fra stakkarslige. Hvorfor måler vi ressurser i hvor frisk man er i beina eller armene? I et sivilisert samfunn er det kanskje mer bærekraftige ressurser å spille på – som kunnskap, samarbeid og tillit?

Som Andreas sier:

– Det handler ikke om at jeg skal ha noe mer enn andre, men at jeg skal få nok til å kunne bidra i samfunnet.

Jakob har aldri sittet i rullestol før. Se hvordan det gikk da han lenket seg selv til stolen en hel dag. Det gikk ikke på skinner. Saken fortsetter etter videoen:

– Fordommene kommer av vår indre frykt for å bli syke selv

Å være funksjonshemmet er å leve i et samfunn der det aller meste er tilpasset vanlig funksjonsevne

Jan Grue, forsker UiO

Jan Grue er forsker innenfor helsesosiologi ved Universitetet i Oslo

– Hva betyr det å være funksjonshemmet?

– Å være funksjonshemmet er å leve i et samfunn der det aller meste er tilpasset vanlig funksjonsevne – der man må kunne gå i trapper, høre og se ganske skarpt, og være flink til å lese og forstå kompleks informasjon for å fungere. Funksjonshemning skjer der det er gnisninger mellom samfunn og kropper – for eksempel hvis det er viktig å ha tilgang til informasjon, men verken bøker eller internett er tilgjengelig for blinde eller svaksynte.

– Hvordan behandler samfunnet funksjonshemmede? Inkluderer vi godt nok?

– Vi har langt igjen på mange områder – i skolen, i arbeidslivet, i offentlige rom og i sosiale sammenhenger. Mye har skjedd de siste tiårene, for eksempel er det mye mer synlig at det finnes funksjonshemmede, både i kulturen og ute i samfunnet. Men fremdeles er det nok ofte slik at den som har nedsatt funksjonsevne blir et problem – både for seg selv og for andre. Her kommer en elev i rullestol, men skolen har ikke rampe – da er det først og fremst eleven og foreldrene som har et problem, ikke skolen. Inkludering er ofte ikke noe vi gjør som en selvfølge, det er noe vi behandler som en luksus – og det er rett og slett ikke bra nok.

– Hvilke fordommer møter de med nedsatt funksjonsevne?

– Det finnes fordommer om at alle blinde har noen bestemte kjennetegn og at alle med Downs syndrom er like. Men alle har sitt liv og sin biografi, og det å ha nedsatt funksjonsevne, eller en kronisk sykdom, er bare én del av livet. Selv om det kan være en viktig del. En annen fordom baseres på at nedsatt funksjonsevne er noe helt eget og spesielt. Mange mennesker med mange slags sykdommer nøler veldig med å bruke rullestol, selv om de kunne trengt det. De vil ikke bli sett som «en rullestolbruker», fordi de vet at det følger fordommer med dette. Sannheten er at det finnes glidende overganger når det gjelder det meste som har med kroppen å gjøre. Fordommer handler delvis om å dele verden i to – i «oss» og «de andre» – og det gjelder også fordommer om nedsatt funksjonsevne.

– Hva kan vi gjøre for å bryte ned fordommene?

– Vi kan snakke med hverandre. Vi kan bli kjent med hvordan samfunnet spiller en rolle. For mange handler fordommer om noe vi er redde for i oss selv – og det gjelder nok også mange som har fordommer knyttet til nedsatt funksjonsevne. Alle er redde for å bli syke, alle er redde for at kroppen plutselig skal slutte å virke. Men de fleste av oss har allerede et eller annet som ikke er helt perfekt – om det så bare er et bein som er lengre enn et annet. Kanskje vil det hjelpe på fordommene å få flere synlige funksjonshemmede i offentligheten, som kan vise at «funksjonshemning» ikke er en helt egen bås, men ganske en betegnelse på en side av livet.

LES OGSÅ: Denne sommeren setter Tønsberg Blad fordommer på dagsorden

Dette er «Jakobs fordommer»:

Jakob Semb Aasmundsen har sammen med journalist og fotograf Bjørnar K. Bekkevard sommeren 2015 utfordret sine egne og samfunnets fordommer gjennom ti avsnitt i Tønsbergs Blad og på tb.no.

Temaene du har kunnet lese om er blant annet kropp, tro, psykiatri, rus og innvandring. Les alle artiklene her.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.