Handikappede Andreas møtes annerledes på gaten. Kristin sier naturisme er mer akseptert. Islamkritikeren Ronny føler seg endelig forstått. Debatten har rast. Men ennå er mye usagt. Jakobs fordommer fortsetter derfor som månedlig spalte.
Følg Jakobs fordommer på Facebook!
Denne sommeren har jeg blitt kjent med mange ulike mennesker gjennom arbeidet med artikkelserien «Jakobs fordommer». Muslimer, tjukke folk, bifile, handikappede, romanifolk, naturister og mange andre.
Folk har gitt av seg selv. Kristina Torgersen fikk barn da hun var 13 år og har fortalt sin historie. Veronica Kårvatn Johansen var åpen om sin psykiske sykdom.
Hvilke tilbakemeldinger har kildene fått etter å ha stått fram i «Jakobs fordommer»?
Redd for å bli hetset
Islam viste seg å være sommerens mest betente tema.
Doaa Khadir fortalte i artikkelen «– Jeg blir sett ned på for å tro» om hvordan det er å leve som muslim i det moderne norske samfunnet. Hun møtte krasse kommentarer da artikkelen kom på trykk.
– Jeg har aldri opplevd så mye hat, sier hun.
En av kommentarene kom fra en tidligere lærer på hennes gamle ungdomsskole i Stokke.
«Av med hijaben, eller reis til et muslimsk land, og BLI DER!!» skriver Paul Mathiesen i sakens kommentarfelt.
– Det var sjokkerende og sårende. Jeg er norsk og har lik rett til å være her som alle andre, sier Doaa.
Doaa mener reaksjonene på artikkelen beviser at fremmedfrykten har blitt større i Norge. Hun sier hun ikke lenger føler seg trygg.
– Jeg er redd for å gå på gata. Jeg frykter at jeg skal bli hetset av islamkritikerne, sier hun.
Føler seg hørt
Ronny Alte er en av islamkritikerne hun frykter. Vi intervjuet ham til seriens fjerde avsnitt. Han deler oppfatningen om at islamkritikk blir mer godtatt. Han sier han har fått en rekke sympatiserende meldinger fra lokale islamkritikere.
– Jeg har fått flere hundre meldinger, og de fleste er positive. Ting begynner å gå i riktig retning og folk begynner å tørre å stå fram med meningene sine, sier Ronny.
Etter å ha korrespondert via epost, skal Ronny møte flere likesinnede. Han sier det er hyggelig at folk tør å stå for det de mener.
– Vi kommer til å samles ofte fremover. Det kommer til å bli arrangert flere marsjer utover høsten, sier han.
Men også Ronny har fått negative tilbakemeldinger.
– Noen av disse «raddisene» er alltid på meg, men de tar jeg ikke seriøst. De fleste har nå skjønt at jeg ikke er rasist, sier han.
Fikk håndskrevne brev
– Kjærlighet og begjær er to forskjellige ting. De er definitivt best sammen, men det er konservativt å mene at de på død og liv må være det, sa han.
Sindre reflekterte rundt kontroversielle temaer knyttet til sex og seksualitet. Han sa blant annet at den kvinnelige kjæresten hans aldri kan gi ham et fullkomment sexliv, selv om, som han sier: «hun ikke kan klandres for det».
Dette er det flere som har kjent seg igjen i.
– Jeg har fått håndskrevne brev fra eldre bifile menn som forteller at de har tenkt det samme, men aldri turt å sette ord på det, sier Sindre.
Han tror at få tør å snakke om bifili på grunn av samfunnets holdning til sex og samliv.
– Det er rørende å få brev og tilbakemeldinger som bekrefter at jeg ikke er alene, sier Sindre.
Dette var en reaksjon han ikke hadde forventet.
– Det ble betraktelig mer betydningsfullt å stille til denne saken på grunn av disse tilbakemeldingene, sier han.
– Bestemor fikk høre det
I Sandefjord sitter Monita Lillelien, som etter å ha fortalt om sin bifile-legning også har fått mange tilbakemeldinger. Uttalelsene hennes ble ikke godt mottatt hos flere av hennes nærmeste.
– Enkelte i familien min syntes at jeg var helt «idiot» som ville fortelle om legningen min. De forsto ikke hvorfor jeg skulle være så offentlig om det, sier hun.
Monita er ikke den eneste som har fått kommentarer. I saken fortale hun at bestemoren tror hun «helgarderer» ved å elske både menn og kvinner.
– Bestemoren min har fått negative tilbakemeldinger fra venner. De sier de synes det å stå fram var feil, sier hun.
Reaksjonene tyder på at fordommene mot bifile fortsatt finnes, mener Monita.
– Vi er kommet langt, men kampen er ikke vunnet, sier hun.
Gir foreldretips
Vi møtte Kristina Thorgersen (19) på Nøtterøy, hvor hun og sønnen (6) bor.
– Eldre mødre drømmer mest, fortalte hun.
Saken handlet om hvordan Kristina ble møtt som gravid 13-åring. Ved å ha fullført videregående og å være i full jobb, er hun et eksempel på at unge mødre kan klare seg fint.
– Jeg har blitt kontaktet av andre unge jenter i samme situasjon, sier Kristina.
Spørsmålene omhandler alt fra foreldretips til om de andre unge mødre burde ta abort. Hun er glad for å kunne hjelpe andre.
– Det å bli gravid som ung kan være skummelt, og det er hyggelig å kunne hjelpe unge mødre med råd og støtte, sier Kristina.
Folk får øynene opp
For å skrive saken om kroppspress, reiste vi nordover fra Tønsberg. Vi møtte undervektige Madelén Skare Olsen fra Horten og tidligere overvektige May-Jorun Bjølgerud fra Sande.
– Tjukke er ikke late! var budskapet fra May-Jorun.
Både hun og Madelén hadde vært i media før «Jakobs fordommer». Likevel har de fått mange positive kommentarer. Madelén forteller om ros fra venner, familie og kunder på jobben. May Jorun har fått gode tilbakemeldinger fra lærerkollegaer.
– Jeg tror folk synes temaet kropp ble satt i et nytt lys. Det handler om sitt eget forhold til kropp, og hvordan en skal finne vekten som passer for sin situasjon, sier hun.
Madelén mener saken har bidratt til mer åpenhet rundt temaet kropp.
– Ved å sette et slikt fokus får man øynene opp. Dette er en god motreaksjon til det skumle sommerkroppjaget, sier hun.
Til saken om psykisk sykdom møtte vi Veronica Kårvatn Johansen fra Horten. På en friidrettsbane fortalte hun om venner som hadde forlatt henne fordi hun var «et dårlig menneske».
– Fordommene kostet meg vennene mine, sa hun.
I ettertid har Veronica fått skryt for å være både tøff og modig.
– Folk i samme situasjon har sagt at de vil bli tøffere selv på grunn av meg. Det er flere som har kommet ut med sin sykdom for første gang etter de hadde lest artikkelen om meg, sier hun.
Veronica mener det er viktig å være åpen om psykisk sykdom. Ifølge henne er dette for lite snakket om.
– Flere har sagt at de føler seg mindre ensom når de forstår at de ikke er alene, sier hun.
Stoppet av fremmede
I «Jakobs fordommer» har vi fortalt om kropp på flere ulike måter. Alle var ikke like fornøyde da Kristin Aanes kastet klærne i saken om naturisme og nakenhet.
– Det er deilig å kjenne vinden blåse på kroppen, fortalte hun og Jan Barth Jevne.
Vi møtte de to og de andre naturistene i Vestviken naturistforening på Roppestad ved Farrisvannet i Larvik.
– Noen av familiemedlemmene mine ble veldig flaue av å se meg naken i avisa. De lurte på hvorfor jeg absolutt må engasjere meg i naturisme, ikke «vanlige» ting som dyrevern, sier Kristin.
Til tross for tilbakemeldingene er hun glad for at nakenhet blir omtalt.
– Alle er «skapnaturister». Nakenhet er det mest naturlige i verden. Det er derfor viktig å slutte med sex- og kroppsfikseringen. Ved å fremstille nakenhet på en ærlig og naturlig måte, tror jeg vi har startet en positiv trend, sier hun.
Den siste artikkelen i serien handlet om fordommer mot funksjonshemmede. I den anledning besøkte vi Andreas Henden i Tønsberg sentrum. Han lider av medfødt benskjørhet og sitter i rullestol.
– Folk tror vennene mine er støttekontakter, fortalte han.
Saken har vært med på å endre folks holdninger til funksjonshemmede, sier han nå.
– Jeg har fått mange meldinger og fremmede har stoppet meg på gaten. Jeg tror de som leste artikkelen tenker litt annerledes enn før. Jeg tror de skjønner at det er nedverdigende med en denne «synes synd på-mentaliteten» mange har i dag, sier han.
Selv om utviklingen ifølge Andreas går i riktig retning, understreker han at det fortsatt er en lang vei å gå.
– Det er fortsatt mange utfordringer ved å være funksjonshemmet i Norge. Det er mange som blir sturet vekk på institusjoner og ikke får bidra i samfunnet.
– Kamp mot diskriminering
Denne sommeren gikk vi inn for å stille spørsmål få tør å stille. Jeg spurte bifile Monita om hun var sexgal, psykisk syke Veronica om hun var oppmerksomhetssyk og den unge moren Kristina om hvorfor hun ikke tok abort.
«Jakobs fordommer» har blitt en stor suksess. Sakene har blitt lest og delt mye.
Flere har spurt: «Hvorfor skal man grave fram fordommer? Er ikke noen fordommer gode å ha?»
Kenneth Mørkved spurte i onsdagens Tønsbergs Blad om hvorfor man må være fordomsfrie mot unge mødre. Janne Magdalena Kjærrlid reagerte på det «Mathias» fortalte om sin cannabisbruk. Andre har stilt spørsmål ved om det er bra å gi islamkritikere taletid.
Jeg har ingen svar, bare forslag. Mitt forslag er å lufte fordommene, få dem fram i lyset. Politiske korrekte meninger eller ei – jeg tror vi har godt av å høre dem. Jeg tror på å gjøre fordommene våre transparente, og ufarliggjøre dem.
Hvis man blir kjent med fordommene, vil man ikke da avvæpne frykten? Og hvis man avvæpner frykten kanskje vi greier å ta rasisme, kvinneundertrykkelse og homofobi ved roten? Jeg tror vi behøver å lete etter flere måter å forstå ulikhetene våre på, og dra nytte av mangfoldet.
Som Andreas Henden sier:
– Kampen mot fordommer er kampen mot diskriminering, og kampen for inkludering.
LES OGSÅ: Denne sommeren setter Tønsbergs Blad fordommer på dagsorden