Jakobs fordommer TB brunstad flyktning
Bjornar Bekkevard

De er framme, men reisen er ikke over

Forskere og media sier negative holdninger mot flyktninger er på frammarsj i Norge. Vi har konfrontert en syrisk og en irakisk flyktningfamilie med norsk skepsis.
Av
Publisert

Jeg er redd. Hvordan skal det bli når lykkejegerne infiltrerer Norge? Flyktningene kommer til å sette velferdsstaten og norsk kultur under press, ta jobbene våre og spre den voldelige religionen deres.

Følg Jakobs fordommer på Facebook!

For å utfordre frykten, reiser vi til akuttmottaket på Brunstad i Stokke. Høsten 2015 har Oslofjord Convention Center vært østlandets største mottakssenter med mange hundre asylsøkere som venter på å bli sendt videre til statlige mottak. Vi skal snakke med to familier som håper på å få kalle Norge sitt nye hjem.

Måtte smile for barnas skyld

Rjaa Banchi og sønnen Yaman fra Syria

Rjaa Banchi og sønnen Yaman fra Syria

Det er kaldt den dagen vi ankommer Brunstad. Årets første snø ligger tynt. Inne i senterets foaje er det varmt med mye støy. Barn leker. Unge og gamle sitter langs lange bord og spiser. Andre står i grupper og snakker.

Få eller ingen av flyktningene kan noe norsk. Få er gode i engelsk. Vi får en tolk, som tar oss med bort til et av bordene, hvor en syrisk kvinne sitter sammen med sin sønn. Vi hilser.

Rjaa Banchi tar oss med ned to etasjer, til det midlertidige hjemmet deres, en ganske stor hybel med soverom, bad, stue med kjøkken og hems. Her har hun og sønnene Yaman (14) og Ghais (4), og datteren Esraa (12), bodd i en måned. Vi slår oss ned i en sofa midt i stua.

– Er du lykkejeger?

Tolken oversetter og Rjaa er rask til å svare.

– Vi dro fra Syria fordi vi ikke hadde noe annet valg. Vi bodde i Aleppo, svært nære de krigende gruppene, og opplevde bombing og skyting daglig. Jeg så lemlestede barn og unge, uten bein og armer. Det var ikke omstendigheter jeg kunne tillate familien min å leve under, sier Rjaa.

– Hvorfor kommer dere til Norge?

Rjaa hadde hørt gode ord om Norge fra slektninger som hadde flyktet noen år tidligere.

Når flukten mot Europa ble den eneste utveien, var Norge derfor det soleklare valget for henne og familien. De, som mange andre, måtte ta seg over Middelhavet i gummibåt. Turen innebar lange perioder uten vann og mat, og en vanskelig tid på gatene i Hellas.

– Vi levde som uteliggere uten å kunne dusje eller vaske oss. Det var nedverdigende. Selv om vi levde i rent helvete, måtte jeg hele tiden forsøke å smile for ikke å skremme barna, forteller hun.

Harde krav til flyktninger

Asylsøknader i Norge:

Ifølge tall fra UDI har over 30.000 mennesker søkt asyl i Norge i løpet av 2015. Mange kommer fra Iand som Syria og Irak, hvor det er krig. I 2014 søkte 11.480 mennesker om asyl. Sosialantropolog og forsker i europeisk migrasjon ved Universitetet i Oslo (UiO) Cathrine Moe Thorleifsen tror antall årlige asylsøknader vil stige til over 60.000 innen utgangen av 2016 (se helt nederst i saken). Nyhetsbildet speiler at mange er skeptiske til innvandring.

Den lille familien kjenner ikke det norske samfunnet så godt. De har vært på den lokale matbutikken og to ganger i Oslo. Der har eldste sønn Yaman blitt kjent med en norsk gutt og lært litt norsk.

– Men tror du ikke at dere vil bli en byrde for det norske samfunn?

Yaman svarer på norsk.

– Jeg skal jobbe. Jeg skal bli lege, sier han.
Moren nikker.

– Vi ønsker å være en ressurs, ikke en byrde. Drømmen er at Yaman skal bli lege, at datteren min blir advokat og at minstemann blir arkitekt. Slik kan vi bidra og gi tilbake til Norge, sier hun.

Norge fikk onsdag sin første kombinerte innvandrings- og integreringsminister: Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet.

Regjeringspartiene og flertallet i Stortinget (Arbeiderpartiet, KrF, Senterpartiet og Venstre) presenterte samtidig et utkast til en avtale de mener skal styrke integreringen. I avtalen, som omtales om en arbeidsinstruks til Listhaug, legges det blant annet vekt på å tilrettelegge for arbeid, blant annet gjennom å kartlegge asylsøkeres kompetanse.

Strengere krav til dem som har fått opphold og enklere integrering er også sentrale elementer. Listhaug ønsker å stille strenge krav til asylsøkerne.

– Min ambisjon er å få ned tilstrømmingen til Norge og å integrere dem som får opphold, sa Listhaug til NRK onsdag.

Skulle gjerne blitt hjemme

På Brunstad er asylsøkerne bosatt i leiligheter. Noen er innendørs i konferansebygget, andre i enkeltstående hytter. Ingen vet hvor de kommer til å bo eller om de får opphold i Norge.

På årets første hålke blir vi med «hjem» til politimannen Jumaa Khalid Haneed og kona Iman Abdullah Shihab fra Irak. I campinghytta har de bodd i 20 dager med sine to døtre Shajwa (6) og Akar (3). De venter på tilbakemelding fra norske myndigheter. Vi blir bedt om å finne oss til rette i sofaen i stua. Iman setter fram et brett med rød saft

Familien forteller en historie som ligner det vi hørte fra den syriske familien. De snakker om krig og om flukt i gummibåt. De viser bilder fra reisen.

– Hvorfor ble dere ikke igjen og kjempet for landet deres?

Faren Jumaa svarer.

– Ingenting hadde vært bedre. Jeg var politi i Irak og ønsket selvfølgelig å hjelpe landet mitt. Jeg ønsker fortsatt det, men jeg er redd for barna mine. Jeg har måttet sove med våpen under puta for å være klar hvis noen kom for å ta dem, sier han.

Mange av klassekameratene til Shajwa skal ifølge Jumaa ha blitt kidnappet av krigere fra den Islamsk Stat (IS) de siste årene. Ifølge foreldrene blir de enten gjort til barnesoldater eller prostituerte.

– Er dere muslimer?

– Ja, sier Jumaa.

– Støtter ikke Koranen det regimet IS promoterer?

– Vi er muslimer, ikke terrorister som IS. De dreper alt og alle. Muslimer så vel som kristne og ateister. IS bruker koranen som et politisk redskap, sier han.

Urolige områder

Irak er et land preget av krig og urolighet. Etter krigen mot Iran 1980-88, Gulfkrigen og den amerikanske invasjonen i 2003, har landet vært preget av stigende uro. Etter opprøret mot president Bashar al-Assad våren 2011 har Syria vært preget av borgerkrig.

I den senere tid har terrororganisasjonen IS fått stor oppmerksomhet via uroskaper i Levanten, området mellom Middelhavet og Irak. IS har sine røtter i motstanden mot invasjonen i 2003.

– Det er viktig å understreke at mange av flyktningene flykter fra den samme terrororganisasjonen som europeere frykter, sier migrasjonsforsker Cathrine Moe Thorleifsson ved UiO.

Glemt, vestlig historie

På en kafé i Tønsberg sentrum møter vi Sondos Basat Malekshahi. Det er lørdag ettermiddag i desember. Det er mørkt, men julelysene i gata utenfor gjør det hyggelig og stemningsfullt.

Sondos kommer fra Kurdistan i Irak. Hun og familien flyktet først til Iran på grunn av urolighetene i hjemlandet. Helt siden Irak-Iran-krigen har de to landene hatt et anstrengt forhold. Irakere som oppholder seg i Iran er utsatt for diskriminering, sosialt og i arbeidslivet.

Sondos bestemte seg for å flykte videre til Norge, og et år senere kom familien etter. Nå har de vært her i 20 år. Ved siden av Sondos sitter datteren Mariam Say på 29 år med ektemannen Faraz Nikbakhtian og deres nyfødte datter Hanna.

Familien mener mange nordmenn lar seg påvirke av hva de hører om terrorgrupper når de forholder seg flyktningspørsmål.

– Det er trist at flyktningene skal straffes for noe terroristene gjør. Det er jo det terroristene vil, sier Sondos.

Hun mener mange nordmenn glemmer deler av den kristne og europeiske kulturhistorien.

– Da kristne europeere drepte, voldtok og drev slavehandel i kolonitiden var det under Guds fane, sier Sondos.

Hun mener kristendommen sådan var like ille før som det IS er i dag.

– Problemet er bare at mange nordmenn ikke skjønner at Islam også kommer til å gjennomgå denne modningsprosessen i møte med demokratiske samfunn som Norge. Det er i krigsherjede og diktatoriske områder religionen og skriftene forblir uutviklede, og heller blir brukt til undertrykkende og voldelig politikk, sier Mariam.

Vil omfavne norsk kultur

Flyktningene vi møtte på Brunstad gir inntrykk av at de ønsker å omfavne europeisk levemåte og kultur, uten at de selv har førstehåndskunnskap om den.

– For oss er europeiske verdier, medmenneskelige og fredsskapende. Det er verdier som alle foreldre vil at barna skal ha, sier irakiske Jumaa og Iman.

De er bekymret over hva de oppfatter som økende flyktningskepsis og Islamofobi. Denne bekymringen er de ikke alene om å ha. Familien til Sondos definerer seg også som muslimer og har følt på fordommene.

– Den Islamofobien flyktningene i dag møter, har vi vært kjent med helt siden vi kom, sier Sondos.

Sondos og Mariam bruker ikke hijab.

– Hvorfor bruker dere ikke hijab, er ikke det påbudt i Islam?

– Vi fungerer bedre uten. For meg er ikke Islam om å måtte dekke seg til, men å være et godt menneske, ikke lyve, ikke stjele og så videre, sier Mariam.

Underliggende norsk rasisme

Kurderne vet av egen erfaring at integrasjon ikke kommer til å bli lett for de nyankomne. Sondos og Mariam forteller om sine erfaringer som nye i Norge. Å bli integrert er ikke lett. Sondos mener flyktningene som sitter på akuttmottaket har store utfordringer fremfor seg.

– Etter 20 år her må vi fortsatt jobbe mye hardere enn norske for å få muligheten til det samme, sier hun.

Selv jobber hun som tolk. Datteren jobber med en mastergrad i psykisk helsearbeid og ektemannen hennes er yrkessjåfør.

De er vellykkede, men kan likevel fortelle om diskriminering i arbeidslivet.

– Sønnen min slet en periode med å få jobb. Etter at vennene hans med lik grad av kompetanse ble ansatt i hytt og vær, begynte vi å mistenke at hans kurdiske navn hadde noe med saken å gjøre, sier Sondos.

For å undersøke om dette var grunnen, sendte han inn to søknader til samme jobb; en som han undertegnet med eget navn, Ahmed Hussein Say, og en med norsk navn, «Stian Terjesen».

– Det var det mest norske navnet han kunne komme på, sier Sondos.

I søknaden med arabisk navn var CV-en fyldigere enn i søknaden med norsk navn. Kun «Stian Terjesen» ble invitert til intervju. Senere bestemte Ahmed å bytte navn til Sammy Say.

– Jeg ble veldig opprørt, og dro aldri på «Stian Terjesens» jobbintervju. Etter at jeg byttet navn har jobbene stått i kø, og i dag driver jeg eget transportfirma. Det er tydelig at det fortsatt er stor frykt for fremmedkulturelle navn, sier han.

Mariam har blitt beskyldt for å ikke bry seg om terroren 22. juli 2011, har måttet forsvare seg for innvandrere som voldtar og hun har blitt anklaget på veine av andre utlendinger som går på Nav.

– Norge er landet og hjemmet vårt. Vi føler oss hjemme her. Denne gjennomgående skepsisen gjør likevel at man aldri føler seg hundre prosent «norsk». Vi føler litt på at vi ikke er «etnisk norske».

Vi har besøkt juleverkstedet til Røde Kors Tønsberg sin Internasjonale kvinnegruppe og spurte: Setter innvandrere press på norsk kultur? Saken fortsetter etter videoen:

Frykter fordommer

Syriske Rjaa på Brunstad er redd for at fordommer mot innvandrere skal hindre familiens integrering i Norge. Hun har blitt konfrontert med noen av de fordommene som finnes i det norske samfunnet.

– Vi er ikke grådige snyltere eller terrorister. Vi trenger bare et trygt land vi kan være en del av. Jeg vet at det er noen flyktninger som virker utakknemlige, men de er det svært få av. For de fleste av oss er behandlingen vi får her på asylmottaket som en drøm gått i oppfyllelse, sier hun.

Vi takker for praten. Ute er det fortsatt vinter og kaldt. I leilighetene på Brunstad har hundrevis av mennesker sitt første møte med Norge.

– Det handler om medmenneskelighet

Jeg er forvirret, sur og glad på en og samme tid. Min opprinnelige frykt er dempet. Men nå er en annen frykt begynt å ulme. Frykten for at vi nordmenn er nasjonalistiske, sneversynte og skeptiske.

Cathrine Moe Thorleifsson sier skepsisen mot innvandring har økt i Norge de siste tre månedene. Er denne skepsisen mot nye mennesker og kulturer et tegn på en underliggende rasisme? Er skepsisen begrunnet? Er vi redde for at det skal bli flere av arabisk enn arisk opprinnelse i Norge, fordi vi føler oss overlegne? Er det ikke litt naivt å tro at etnisitet og kultur er begrenset av landegrenser?

Jeg har ingen svar på «flyktningkrisen», men jeg mener vi burde bli flinkere til å huske hva slags type land vi vil være. For det er vel ennå «typisk norsk å være god»? Uansett partipolitisk overbevisning, tror jeg Rjaa fra Syria har et poeng:

– Det handler om medmenneskelighet, sier hun.

– Fra empati til skepsis

Cathrine Moe Thorleifsson

Sosialantropolog ved Universitetet i Oslo og forsker på migrasjon i Europa.Thorleifsson har blant annet gjort feltarbeid i Midtøsten og Norge. I postdoktorprosjektet «Nasjonalistiske responser til krisen i Europa: gamle og nye hat» har hun jobbet med hvordan sosiale og materielle kontekster i europeiske land påvirker renasjonaliseringsprosesser.

Fra å være vennlig innstilte, blir nordmenn mer skeptiske til innvandring. Islamofobiske konspirasjonsteorier bygger negative holdninger mot flyktninger, mener Cathrine Moe Thorleifsson.

– Hva er en flyktning?

– En flyktning er, i henhold til FNs flyktningkonvensjon, «en person som har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til eller på grunn av slik frykt ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse».

Begrepet inkluderer også mennesker som står i fare for å bli utsatt for menneskerettighetsbrudd i hjemlandet, eller som må flykte på grunn av krig, terror eller klimakatastrofer.

– Hvor mange er på flukt i Europa og Norge akkurat nå?

– Ifølge EUs statistiske byrå, Eurostat, er det for øyeblikket over 700.000 flyktninger som har søkt asyl i Europa. I Norge har det kommet rundt 30.000 i år, og man tror at vi vil se 60.000 innen slutten av 2016. Årsakene til flyktningkrisen ser ikke ut til å bli løst i nærmeste fremtid, så disse tallene vil trolig bli oppjustert ytterligere.

– Hva er disse årsakene?

– Det har som kjent vært en langvarig konflikt i Midtøsten og Nord-Afrika. Den langvarige borgerkrigen og oppblomstringen av IS i Syria har bidratt til at særlig syrere har måttet flykte de siste årene. I første omgang flyktet mange til naboland som Tyrkia, Jordan og Libanon, med tro om at de ville ha muligheten til å vende tilbake til Syria innen kort tid. I dag har det blitt tydeligere at situasjonen ikke vil bli bedre med det første.

Som flyktninger har syrere dårlige muligheter til å få jobb og studere i nabolandene, og mange har derfor den siste tiden forsøkt å flykte videre til Europa. På grunn av globaliseringen er det lettere for mennesker i utsatte områder å se hvilke mulighet for trygghet og framtidsom ligger i andre deler av verden, noe som gjør at flere flykter.

– Hvilke holdninger har nordmenn til flyktninger i dag? Hvilke fordommer blir flyktninger utsatt for?

– Vi har sett en endring i holdningene til nordmenn de siste tre månedene. Først var majoriteten positive og rause i møte med flyktningene. Vi lot oss berøre av Alyan Kurdi, treåringen som skylte i land på stranden i Tyrkia, og av tyskere som tok imot flyktningene med blomster og applaus. I Norge ble dugnadsånden massivt mobilisert gjennom sosiale medier og konkrete handlinger.

Nå har opinionen snudd og empatien delvis glidd over i skepsis. Dette er delvis på grunn av at antall flyktninger har økt, men også retorikken brukt av politikere og i media. Nå er den humanitære retorikken byttet ut med advarsler om byrden flyktninger utgjør mot norsk sikkerhet, velferd og arbeidsplasser. Etter terroren i Paris, begått av IS, har det også blitt dratt en feilaktig kobling mellom terrorisme og flyktninger, noe som bidrar til ytterligere negative holdninger.

 Islamofobiske konspirasjonsteorier er mer framtredende. Teorien om Eurabia, om at flyktninger skal «islamisere Europa», blir brukt av høyrepopulistiske partier som Front National i Frankrike, Frihetspartiet i Nederland og Sverigedemokraterne som alle går fram på meningsmålingene. Flyktningstrømmen har også blitt møtt med vold og hatkriminalitet. Både i Tyskland, Sverige og Norge har det vært flere påsatte branner på asylmottak.

– Så vi bør ikke være redde flyktningene?

– Nei, vi bør ikke frykte flyktninger. Det er viktig å understreke at mange av flyktningene flykter fra den samme terrororganisasjonen som europeere frykter.

Dette er «Jakobs fordommer»:

En gang i måneden stiller Jakob Semb Aasmundsen spørsmålene ingen tør å stille. Sammen med journalist og fotograf Bjørnar K. Bekkevard utfordrer han sine egne fordommer.

Temaene du kan lese om i Tønsbergs Blad handler om blant annet politikk, seksualitet, økonomi og ensomhet. Les alle, og tidligere artikler, her.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken