– De ville drepe mormor

Familien til Pål-André (36) har blitt forfulgt og tvangssterilisert. Det er fortsatt mange misforståelser rundt romanifolket, forteller han.
Av
Publisert

Jeg må ærlig innrømme at jeg strammer grepet om lommeboka når jeg går forbi romfolk på gata.

For meg er tater et nedsettende skjellsord. Jeg er romani eller reisende

Pål André Wigart

Følg Jakobs fordommer på Facebook!

Eller heter de kanskje romanifolk? Eller er det tatere? Sigøynere? De er i hvert fall like alle sammen: farlige tyver som ikke vil jobbe.

– Jeg tror du blander folkeslag

For å komme i kontakt med romfolk i området tar jeg en telefon til Romanifolkets riksforbund.

– Hvordan kan jeg få tak i en typisk romaniperson?

De spør hva jeg mener med «typisk» romani. Jeg svarer en som bor i leir og tigger på gatehjørnet.

– Nå tror jeg du blander folkeslag her. Vi bor hverken i leirer eller tigger – det er som oftest romfolket eller fattige rumenere, forklarer mannen i andre enden.

Ikke mer kriminelle enn andre

I stedet setter de meg i kontakt med en mann ved navn Pål André Wigart fra Holmestrand. Han er av romanifolket, en folkegruppe som har lang historie i Norge (se saken til høyre for utdypende informasjon). Romanifolk ble tidligere kalt tatere og er forbundet med stjeling og bedrageri.

– Tatere, hvorfor stjeler dere?

Pål André mener det var et dumt spørsmål.

– Veldig få romanifolk er kjeltringer. Den fordommen henger igjen fra gammelt av, da noen måtte stjele for å overleve. I dag er vi ikke mer kriminelle enn andre nordmenn, sier han.

Han legger til at han ikke vil bli kalt tater.

– For meg er det et nedsettende skjellsord. Jeg er romani eller reisende, sier han.

Hvordan er folks kunnskap om romanifolk og romfolk? Saken fortsetter etter videoen:

PÅ FLUKT i 1942: Bestemoren til Pål André (til høyre) måtte flykte til Sverige under krigen fordi romanifolket var forfulgt.

PÅ FLUKT i 1942: Bestemoren til Pål André (til høyre) måtte flykte til Sverige under krigen fordi romanifolket var forfulgt. Foto:

– Vi ble forfulgt i århundrer

Kai-Samuel Vigardt er tremenning til Pål André og nestleder i Romanifolkets riksforbund. Han sier Romanifolket har møtt mye motstand og fordommer gjennom årene.

– Flere av mine slektninger har blitt fratatt barn, blitt sterilisert og utsatt for assimileringstilltak fra statens side, sier han.

Mormoren til Pål-André ble tvunget til å flykte til Sverige under 2. verdenskrig.

– Nazistene ville drepe henne for å være romani. Folket vårt ble forfulgt i århundrer i Norge, også under andre verdenskrig. Det ble foretatt razziaer og arrestasjoner. Folk flyktet i frykt for å bli sendt til konsentrasjons- og arbeidsleire, sier Kai-Samuel.

Reising i blodet
REISENDE: Om sommeren reiser Pål André Wigart rundt i campingvogn.

REISENDE: Om sommeren reiser Pål André Wigart rundt i campingvogn. Foto:

Pål André er norsk og nordmann. Samtidig er han romani. Romanikulturen er viktig for ham. Folket har vært kjent for å være ofte på reisefot.

Pål André forteller at han har reising i blodet.

– Jeg blir veldig rastløs når det begynner å bli varmt i lufta. Da er det fram med campingvogna og ut på reise med andre romanifolk, sier han.

Han mener det er viktig å ta vare på kulturen, og at romanifolk bør være stolte av kulturen.

– Kulturen vår er rik. Vi har eget språk og egen musikk. Jeg er kjempestolt av den og jeg vil at sønnen min skal vite at vi er reisende. Man skal ikke vaske av seg kulturen sin, men ta den med seg, sier han.

Tenker ikke på bakgrunn

Pål André understreker at ting er bedre i dag. Han vil ikke fremstilles som et offer.

– Vi er integrerte og lever akkurat som alle andre. De gjenværende fordommene vi møter er mest basert på misforståelser. Jeg er like mye nordmann som deg. Jeg er salgssjef og bor i hus, sier han.

Vi avslutter intervjuet. Jeg hadde selv misforstått. Jeg visste ikke forskjell på rom eller romani før denne samtalen. Jeg visste ikke at tater var et skjellsord for mange. Men er vi for opptatt av å sette folkeslag i båser? Kanskje fordommer kommer av at vi er så opptatt av bakgrunn og forskjeller?

Pål André tror vi må finne andre måter å kategorisere hverandre på.

– Kan vi ikke begynne å se hverandre ut fra handling istedenfor bakgrunn, spør han.

– Romanifolket er omgitt av fordommer.

Norske rom må ikke forveksles med rom som i dag kommer fra Romania og forsøker å tjene til livets opphold i Norge.

Per Haave, historiker

Per Haave er historiker og gjesteforsker ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo

– Hva er romanifolket? Hva er forskjellen mellom romanifolket, romfolket og rumenere?

– Det antas at romanifolket nedstammer fra Nord-India. Romanifolket har en 500 år lang historie i Norge med eget språk og egen kultur. Bofaste nordmenn har giftet seg inn i folkegruppa, som også har fått tilvekst fra norske omstreifere og utenlandske vandringsfolk. Lenge ble romanifolket i Norge knyttet til folkegruppa rom (tidligere kalt sigøynere), som også kom første gang på 1500-tallet. Først på 1800-tallet ble de oppfattet som to ulike vandringsfolk.

Norske rom må ikke forveksles med rom som i dag kommer fra Romania og forsøker å tjene til livets opphold i Norge. I mediene omtales disse som «romfolk», men ofte skilles det ikke mellom rumenske rom og fattige rumenere uten rom-tilknytning

Dagens norske romfolk nedstammer fra dem som innvandret fra Øst-Europaetter 1860. Disse bosatte seg i Norge, og flere av dem fikk barn. De fleste døde i tyske konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. De overlevende kom tilbake til Norge i siste halvdel av 1950-åra. Romfolket i Norge er i dag anslått til å være mellom 300 og 400 personer.

– Hvilke fordommer er rettet mot romanifolk i dag?

– Fortellinger om usynliggjøring, mobbing og mistenkeliggjøring i forbindelse med utdanning, sosiale ytelser, helsetjenester eller arbeid, viser at diskriminering er et stort problem for mange romanifolk også i dag. Fortsatt er folkegruppa omgitt av fordommer med røtter i gamle negative oppfatninger.

– Hvordan har romanifolket blitt behandlet i Norge gjennom tidene?

– Fra 1500-tallet til 1800-tallet var de forfulgt og lyst fredløse. Fra siste halvdel av 1800-tallet ble de utsatt for en streng assimileringspolitikk. På 1900-tallet rettet assimileringspolitikken seg særlig mot to områder: omsorgsovertakelse av barn og tvungen bosetting. I all hovedsak overlot staten gjennomføringen til den private, kristne organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse. Assimileringspolitikken ble formelt avskaffet i 1986. Fra 1951 til 1974 var det forbudt for romanifolket å reise med hest. I 1930- og 1940-åra var unge jenter av romanislekt mer utsatt for tvangssterilisering enn andre kvinner. I 1950-og 60-åra ble nesten 40 prosent av kvinnene på Svanviken arbeidskoloni – i alt 15 kvinner – sterilisert, dels fordi kolonistyreren betraktet dem som dårlige mødre, dels fordi han mente at det var vanskelig å bosette familier med stor «forsørgelsesbyrde».

– Hva kan vi gjøre for å få mer toleranse for minoritetsgrupper slik som Romanifolket?

– Det som hittil er gjort for å bøte på tidligere tiders overgrep og diskriminering, framstår som en påbegynt, men ikke fullført prosess. Offentlige etater må møte romanifolk med større forståelse og innsikt i deres historie og egenart. Et veldig viktig tiltak er å vekke interessen for nasjonale minoriteter generelt og romanifolket spesielt.

LES OGSÅ: Denne sommeren setter Tønsbergs Blad fordommer på dagsordenen

Dette er «Jakobs fordommer»:

Jakob Semb Aasmundsen har sammen med journalist og fotograf Bjørnar K. Bekkevard sommeren 2015 utfordret sine egne og samfunnets fordommer gjennom ti avsnitt i Tønsbergs Blad og på tb.no.

Temaene du har kunnet lese om er blant annet kropp, tro, psykiatri, rus og innvandring. Les alle artiklene her.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken