BDSM er en samlebetegnelse på ulike seksuelle leker knyttet til det å dominere andre, eller bli dominert, og det å påføre eller bli påført smerte. Noen påstår at det er en seksuell orientering. Andre mener det er en psykiatrisk lidelse.
Følg Jakobs fordommer på Facebook!
BDSM er kort for bondage og disiplin (BD), dominans og underkastelse (DS) og sadisme og masochisme (SM). Jeg synes det høres skummelt ut. Tanken på at noen kan tenne på sadisme og underkastelse, gjør meg rett og slett litt uggen. Håndjern, pisk, tau, kroker i veggen og lydtette rom. Er det rart at BDSM står på WHOs liste over psykiatriske diagnoser? Trenger de ikke bare hjelp, disse stakkars menneskene?
Blir kalt «psykopat»
Med fordomsfullt sinn møter vi Lise Marie Sommerstad. Hun har lenge vært åpen om at hun driver med BDSM. Lise Marie sitter i kommunestyret for Senterpartiet i Andebu. I tillegg er hun murer.
Det er høstlig og kaldt. Lise Marie har kokt kaffe. Fra kjøkkenbordet ser vi ut over Oslofjorden. Hun er alene hjemme. Kjæresten er på jobb og hennes faste BDSM-parter, en annen kvinne, kunne ikke komme.
– Er du syk som driver med BSDM?
Lise Marie ler kort.
– Det er ikke første gang noen spør meg om det. Nei, jeg er ikke syk. Det er like dumt som å spørre om homofile er syke. Det er ikke noe en kan gjøre noe med, sier hun.
I de nordiske landene er det vanlig å definere BDSM som en seksuell orientering, eller legning. I 2010 ble BDSM strøket av listen over psykiatriske diagnoser i Norge. Likvel er diagnostiseringen opprettholdt av Verdens helseorganisasjon (WHO) i store deler av verden.
Sidestiller med homokampen
Lise Marie sidestiller det å være BDSMer i dag med å være homofil på 70-tallet. Hun mener BDSMere må kjempe en lignende frigjøringskamp.
– Hvordan kan du dra denne parallellen når homofili var forbudt ved lov, noe BDSM ikke er?
– Mange ser på BDSM-sere som syke, slik som man så på homofile. På samme måte som homofile før i tiden, risikerer BDSMere i dag å miste jobben eller at venner og familie vender oss ryggen, svarer hun.
– Kan du forstå det at ikke alle er komfortable med å snakke om hva du gjør på soverommet?
– Ja, det kan jeg forstå. Men jeg tror at det er viktig at man blir konfrontert med andre seksuelle preferanser enn sin egen, for å utvide oppfattelsen av hva som er normalt og unormalt. Så lenge det plager noen at vi er de vi er, mener jeg det er viktig å konfrontere folk med slik ting er, sier hun.
Da Lise Marie gikk på videregående ble hun selv møtt med mye motstand.
– Folk ropte «psykopat» etter meg i kantina, sier hun.
Lise Marie har vært klar over sine unike preferanser siden hun var 13 år, men har vært redd for å stå fram med dem.
– Jeg merket en dragning mot andre ting enn det vennene mine gjorde. Akkurat som man finner ut at man er heterofil eller homofil, fant jeg ut at jeg var BDSMer. Men det var vanskelig å komme ut. Det er mange som aldri står fram på grunn av stigmatiseringen, sier hun.
– Kjærlighet og tillit
Vi har vært i kontakt med mange BDSMere i arbeidet med denne saken. Bare i Vestfold er flere hundre mennesker registrerte i ulike internettfora. Få ønsker å stå fram, eller trekker seg i siste liten.
Et sted i Vestfold møter vi en mann i 40-årene. Han har sagt seg villig til å stille opp, forutsatt at han forblir anonym. Vi kaller ham «Jonas». Han jobber innenfor et omsorgsyrke og sier selv at han har «et stabilt liv og en trygg jobb».
– Fordommene mot BDSM er så sterke at jeg er redd for at barna mine skal bli mobbet hvis jeg står fram. Det er trist at det skal være sånn. Det er viktig at temaet belyses på riktig måte, sier han.
Vi møter ham hjemme hos seg. Vi sitter i en stue med store vinduer uten gardiner.
«Jonas» begynte først å leve ut legningen sin som godt voksen mann, men han sier han visste om driftene sine allerede fra ungdomsårene av.
For «Jonas» handler BDSM om mer enn pisk og håndjern.
– BDSM-forhold baserer seg på tillit, kjærlighet og respekt, sier han.
Han forteller at BDSM har vært selvutviklingende og gjort både ham og hans partnere mer komfortable med seg selv.
– Det utvider komfortsonene våre og utvikler indre trygghet og selvsikkerhet. BDSM har evnen til å gjøre oss til bedre utgaver av oss selv, sier han.
Lise Marie er enig i «Jonas» sin beskrivelse. Hun føler også at et BDSM-forhold er noe helt særegent.
– Det psykiske båndet gir deg noe ekstra. Det er ikke vold, det er tillit, sier hun.
– Ja, jeg er sadist
I BDSM spiller man ulike roller. Disse rollene ligger gjerne fast. Både «Jonas» og Lise Marie er dominante. Det vil si at de binder fast og kontrollerer den «submissive» part i forholdet. «Jonas» har de siste årene hatt forhold til flere kvinner. De har han møtt på flere sosiale fora, blant annet på nettstedet fetlife.com.
For mange er også bruk av utstyr en viktig del av BDSM.
Mens vi snakker, finner «Jonas» fram en stor treningsbag. Han tar fram blant annet butplugs, bjørkeris og halsbånd og legger det ut på bordet. I taket har han montert diskré kroker. De bruker han både til trening og seksuell lek. Her binder han fast kvinner.
– Hvis målet med BDSM er tillit, respekt og kjærlighet, hvorfor trenger du alt dette utstyret?
– Hvis man er fratatt kontrollen over egen kropp, må man overgi seg fullstendig til partneren sin. Det virker frigjørende. Det er som i kunsten, hvor sluttresultatet til kunstneren er maleriet og redskapene er malerkosten, fargene og så videre. I BDSM er redskapene tau og håndjern og resultatet tillit, kjærlighet og respekt, svarer han.
«Jonas» understreker at hovedfokuset hans er på det mentale under en BDSM- «session»
– Er du sadist?
– Ja, jeg er sadist. Jeg liker å påføre andre smerte. Det er kanskje sjokkerende for folk at jeg sier det rett ut, sier han
– Så hva er forskjellen på deg og en psykopat?
– All smertepåføring må være frivillig fra den submissive sin side. Hvor en psykopat hadde tent på ekte frykt og smerte, stopper jeg når jeg skjønner at det ikke er godt for den andre part, sier han.
«Jonas» understreker at han og partnerne alltid avtaler såkalte stoppord, som kan brukes for å avbryte en «session».
Samtykke, sikkerhet, sunnhet
Lise Marie kaller seg ikke sadist. For henne er BDSM utelukkende et psykologisk spill.
Lise Marie har færre redskaper enn «Jonas» i «verktøykassen» sin, men ikler seg gjerne lateks eller et snertent korsett. Hun går for å skifte. Når hun kommer tilbake har hun med en liten, rosa pisk.
– Jeg trenger ikke så mye utstyr. For meg er det mest psykisk, sier hun.
Hun legger også til hvor viktig sikkerhet er for henne.
– Det er noe som heter de tre S'ene. Samtykke, sikkerhet og sunnhet. Det er min jobb som dominant å sørge for at disse kravene er oppfylt. Ellers blir det ikke noe godt for noen av oss, forteller hun.
For øyeblikket har Lise Marie en mannlig samboer. Han er ikke BDSMer. De har imidlertid en avtale om at hun kan drive med BDSM utenfor forholdet. Hun møter gjevnlig en submissive kvinne som fungerer som hennes underdanige.
– Jeg er bifil. I BDSM-forhold foretrekker jeg kvinner.
Dypere enn andre forhold
SMil er organisasjon for sadomasochister og fetisjister i Norge. De driver med opplysningsarbeid om temaet. De skiller mellom maktrollelek i et parforhold og livsstils-BDSMere.
– Mange har forsøkt maktrollelek uten å tenke at det kan defineres som BDSM. Andre er mer bevisste og deltar aktivt i miljøet, drar på fester og deltar på alt fra sosiale kafétreff, til for eksempel workshops som omhandler sikker bruk av bondage. sier pressetalsperson Ingar Thomassen.
Han mener mange har et galt inntrykk av BDSM, som en skummel og voldelig aktivitet.
– Vold og BDSM har ingenting med hverandre å gjøre. All BDSM er basert på samtykke. Uten dette, er det ikke BDSM, sier han.
«Jonas» forteller om hvordan en BDSM-«session» kan foregå. For ham innledes det med at den submissive må gjøre ulike ting for ham som dominant. Når maktforholdet er etablert introduserers seksuelle elementer, som oppbinding i veggkroker og bruk av øvrige leketøy. Lengden kan variere, men det er vanlig at en «session» varer i flere timer. Det siste stadiet er såkalt «aftercare», der man trer ut av rollene og uttrykker kjærlighet og nærhet til partneren.
– Et BDSM-forhold er mye sterkere og dypere enn andre forhold, fordi man gir så mye av seg selv og blottlegger seg helt, sier han.
«Jonas» har mye utstyr og kroker i taket hjemme. Men hva trenger man egentlig for å bedrive BDSM? Vi har besøkt sexleketøy-butikken «Pandoras closet» i Tønsberg. Saken fortsetter etter videoen:
Verken kvinneundertrykker eller kvinnemishandler
«Jonas» skjenker seg et glass brus. Han ønsker å snakke om hva han mener er den verste fordommen han og andre fordommen dominante BDSMere møter.
– Jeg er verken kvinnemishandler eller kvinneundertrykker, sier han.
«Jonas» kaller seg feminist. Han mener kvinner skal ha like rettigheter som menn.
– Men på soverommet er det nå sånn at det er visse roller. Det er ikke kvinneundertrykkende å ville dominere kvinnen i senga, hvis det er det hun ønsker, sier han.
«Jonas» påpeker også at rollene kan være omvendte, også i BDSM-forhold. Menn kan være submissive og kvinner kan være dominante.
– Hvis jeg skulle vært kvinneundertrykker, måtte alle dominante kvinner vært mannshatere. Og det stemmer jo ikke, sier han.
«Jonas» tror feil framstilling av BDSM i media har skylden for fordommen.
– Hver gang det er en sak om BDSM ser man en stor og skummel mann som pisker en liten og spinkel jente. Uten dypere forklaring kan folk fort trekke feil konklusjoner, sier han.
Møter motstand i politikken
Lise Marie løfter opp katten sin. Den har kommet inn; ute har det begynt å småregne.
Lise Marie er en av to kvinnelige murere i Vestfold, og en av fjorten på landsbasis. Verken blant murerkollegene eller politikerkollegene i Senterpartiet har det at hun er BDSMer vært noe problem.
– Alle vet om at jeg er BDSMer, og alle støtter meg. Senterpartiet er et veldig mangfoldig parti som inkluderer. Murerne jeg jobber med har flere fordommer mot politikere enn BDSMere, sier hun.
Hun mener imidlertid at det ikke er lett å bli tatt seriøst når en som kvinne snakker om sex og seksualitet.
– Som kvinnelig politiker er jeg blitt forsøkt tiet i hjel av politiske motstandere. På nett blir jeg avfeiet som løs og oppmerksomhetssyk, og en som bare har lyst til å presse seksualiteten min opp i ansiktet til alle og enhver, sier hun
– Men hvorfor stiller du egentlig til dette intervjuet?
– Jeg har ikke et behov for å fortelle hva vi gjør i senga, men å normalisere en lite kjent seksuell orientering. Det må være noen som står fram for å hjelpe de som sitter med angsten for å leve som den de er. Og for at kvinnelige ledere skal kunne ha en seksualitet uten å bli usakligjort.
Sprenge rammer
«Jonas» pakker ned piskene, håndjernene og tauet og legger bagen tilbake på et trygt sted, så ingen skal finne den.
Lise Marie skifter ut av korsettet og gjemmer unna pisken. Vi sier adjø.
Lise Marie og «Jonas» har overrasket meg. De virker verken syke eller voldelige? Bare annerledes. Og det sa man jo også om homofile for noen år siden. Skal man ekskludere og mobbe – bare fordi noen er annerledes?
Vi har kommet langt i den seksuelle frigjøringen. Kanskje tiden er kommet for å ta et ytterligere skritt videre. Eller er det greit å la BDSM forbli bak lukkede dører?
Lise Marie er i alle fall sikker i sin sak:
– Vi må utvide den tradisjonelle forståelsen vår for sex og seksualitet. Det er nok personer som har lidd under disse konformitetene gjennom årene.
– Mange leker med tanken på BDSM
De som lever i langvarige BDSM-forhold, møter ofte lite forståelse
Bente Træen, professor i helsepsykologi, UiO
En av to nordmenn kan tenke seg å bli bundet opp i frivillig sexlek, sier Bente Træen, professor i helsepsykologi og seksualvaneforsker ved Universitetet i Oslo
– Hva er BDSM?
– BDSM er en samlebetegnelse på ulike seksuelle leker knyttet til det å dominans og underkastelse og det å etter avtale påføre eller bli påført smerte. BDSM er basert på samtykke fra begge parter. Det seksuelle ligger til grunn, men verbale og ikke-fysiske handlinger kan også inkluderes i aktivitetene.
– Er BDSM akseptert?
– Det seksuelle mangfoldet i Norge har gradvis blitt synliggjort og mer akseptert i Norge gjennom de siste tiårene. Etter press fra blant annet den landsdekkende BDSM-organisasjonen SMIL, besluttet Helsedirektoratet i 2010 at WHOs diagnosekoder som omhandler BDSM skulle gjøres ugyldige for bruk i Norge. Det er derfor ikke lenger klassifisert som en sykdom her i landet.
De siste årene har ulike BDSM-aktiviteter blitt en del av populær kultur, spesielt gjennom bok- og filmserien Fifty Shades of Grey. Serien normaliserer BDSM og har bidratt til et mer åpent og liberalt syn på seksualitetens mangfold. Ifølge en upublisert studie fra 2013 som vi har gjennomført ved Universitetet i Oslo, kan vi se at 47 prosent av 18-19-åringer kan tenke seg å bli delta i frivillig sexlek som innebefatter å binde opp, såkalt bondage. Nærmere 21 % av mennene og 32 % av kvinnene har allerede prøvd bondage. Det er viktig å understreke at dette er «lightversjonen» av BDSM, og det er langt færre som adopterer en BDSM-livsstil. Det er fortsatt knyttet et viss stigma til denne formen for BDSM.
– Hvilke fordommer møter BDSMere?
– Utøvere av den «tyngre formen» for BDSM, eller de som lever i langvarige BDSM-forhold, møter ofte lite forståelse. Den mest utbredte fordommen går på at de seksuelle aktivitetene ikke bygger på samtykke. I virkeligheten er det ofte kanskje slik at grensene er mindre tydelige i såkalte «vanlijeforhold» («tradisjonell» sex). I BDSM-relasjoner er grensene forhandlet om og satt på forhånd og gjensidig respekt er viktig. Man har for eksempel alltid et «stopp ord», som hvis brukt, skal avslutte akten hvis deltakeren er ukomfortabel med aktiviteten.
– Hvordan bryter vi ned fordommene?
– Vi må utvide sexbegrepet og begynne å tenke at sex og seksualitet et mer enn et knull! Vi er mer seksuelt avanserte enn som så. Den yngre sjangerrasjonen er på vei til å forstå det.