Ja, jeg har vært i fengsel! Hva så?

Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Folk i fengsel er farlige, kan ikke stole på dem, kan ikke holde en samtale med noen av dem før de angriper deg og de er sikkert narkomane hele gjengen, skriver jente (18).

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Slik er det ikke. Den dagen jeg satt i politibilen på vei til Bergen fengsel var det eneste jeg tenkte på de fordommene jeg hadde. Folk i fengsel var helt gale i hodet sitt, det var tross alt en grunn for at de hadde havnet der. Jeg kom til å bli ensom uten noen å snakke med. Jeg kom til å bryte sammen om jeg møtte en annen innsatt. Siden jeg var en jente på 18 år kom jeg til å bli overfalt av de andre mannlige innsatte med en gang jeg møtte dem.

Men…

Første gudstjenesten jeg var i var jeg eneste jente og resten gutter. Jeg satt på bakerste benk og gråt av redsel over de andre guttene. Det var tid for røykepause og alle gikk ut i luftegården. Jeg stod alene i en krok og røkte da det var noen innsatte som ropte meg bort.  Jeg gikk forsiktige steg fordi jeg egentlig ikke ville bort til dem. De spurte om hvem jeg var og hva jeg hadde gjort. De bare lo av det jeg hadde gjort, fordi det var deres måte å ta det imot, men det var egentlig heilt greit. Vi pratet en stund før vi skulle inn igjen for å avslutte gudstjenesten. Vi satt alle rundt noen bort og pratet og hadde det veldig greit sammen.

Hver mandag og fredag skulle vi ha felle måltid. Jeg og noen mannlige innsatte. Vi hadde blitt en egen liten gruppe som hadde fellesskap. Jeg gledet meg til de dagene vi hadde fellesskap fordi det var folk der som var veldig forståelsesfulle og alle levde samme skjebne som meg i det tidspunktet. Vi lo og diskuterte forskjellige lovbrudd og prøvde å gjøre alt mindre farlig. Alle hadde forskjellige syn på livet og det var spennende å få diskutere det. Jeg og en innsatt hadde en diskusjon om kvinner i fengsel og jeg fortalte om min redsel for å bli overfalt når jeg var i fengsel, men han fortale meg om den respekten han hadde fått for meg og at han skulle ”passe på meg”. Da ble jeg veldig trygg på meg selv igjen.

Noen dager i uken var det ekstra fellesskap fordi personalet hadde tid til det. Jeg gledet meg til hver dag. Spesielt i helgen var det lite vakter der og da kunne vi ikke ha fellesskap. Da føltes dagene så lange fordi jeg ikke hadde noen å snakke med og ingen å spille kort med.

Jeg fikk beskjed fredagen i uke 2 at jeg skulle skifte fengsel. Det var en trist beskjed. Jeg hadde selvfølgelig valget mellom å være i nåværende og være med de guttene jeg begynte å få god kjemi med eller å skrifte til et fengsel der det var bare meg og noen vakter. Ungdomsenheten i Bjørgvin fengsel. Jeg brukte hele helgen på å tenke.

Mandagen kom og jeg hadde tatt et valg. Jeg ville skifte fengsel for min egen del. Vi hadde fellesfrokost og jeg skulle fortelle dette til de andre guttene. Jeg bare sa det og det ble helt stille. Ingen sa noe.

Noen sa det var trist, men de skjønte valget mitt og ville gjort akkurat det samme som meg om de hadde sjansen og andre ønskte meg lykke til videre. Jeg ville egentlig gi alle en klem, men det er ikke lov med kroppskontakt.

Min erfaring av hele fengselsoppholdet var at folk i fengsel er veldig greie. Alt handler om respekt. Respekt for hverandre.  Jeg vart kjent med folk som forandret livet mitt. Forandret livssynet mitt. Forandret fordommene mine. Dette er egentlig bare folk som har tatt gale valg i livet og har vanskelig med å komme ut av denne sirkelen. De ser ikke noe liv utenfor murene når de har komt ut av fengselet og da tar de til nye lovbrudd for å komme dit de føler trygghet. Jeg savner egentlig fellesskapet jeg var i. Alle forstod hverandre og vi dømte ikke hverandre for det vi hadde gjort, men jeg er glad jeg er ute nå. Jeg har det bra her også, men folk forstår meg ikke på samme måte. Jeg blir møtt med fordommer jeg selv hadde før jeg kom i fengsel. Jeg blir sett ned på, baksnakket og folk sluttet å snakke med meg etter jeg kom ut, men jeg lar det være deres problem.

Nå har jeg fått meg leilighet, jobb og har en liten vennekrets, men jeg er lykkelig. Jeg er så takknemmelig for at jeg kan stå opp om morningen å reise til en jobb og  deretter bruke tid med di jeg er glade i.

Budskapet mitt er at kriminelle ofte er folk som begynte med et lite lovbrudd som bare var en feil i livet, men ikke fikk nok oppfølging av hjelpeapparatet til å komme ut av det og derfor bare forsetter og forsetter det.

Dette innlegget kom på andreplass i Jakobs fordommers konkurranse. Les mer om konkurransen her: Konkurranse: Har du fått dine fordommer motbevist?

Les vinnerinnlegget her: Skinnet bedrar

Men selv om komkurransen er over, vil vi gjerne ha leserinnlegg til UREDigert: Send inn din mening her

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.