– Til dere som dømmer meg: Depresjon er ikke et valg

Rikke Helmine Dahl

Rikke Helmine Dahl

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Jeg har fordommer mot de som har fordommer mot psykiske lidelser.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg leser stadig vekk på sosiale medier at de med psykiske lidelser er svake. En jente kommenterer til en annen jente: «Herregud, slutt med den selvskadingen din! Ingen bryr seg uansett, så vanskelig kan det vel ikke være?» En annen jente sier: «Du gjør bare alt dette for oppmerksomhet,faker å være deprimert til og med, herregud».

Jeg blir selv ganske lei meg av å lese dette. Tenk å kunne si noe slik. Ja, det finnes mennesker der ute som sier de er deprimerte når de har vært lei seg en liten stund, fordi noe trist har skjedd. Det er ikke slik depresjon fungerer. Andre sier de skal få anorexia så de kan bli like tynn som venninna si. Psykiske lidelser er ikke et valg.

Veldig mange legger ut på sosiale medier at de sliter og at de trenger hjelp. De legger også ofte med et bilde. Fem minutter senere blir det kommentert at man er oppmerksomhetssyk eller noe annet stygt! Det er ganske sykt å tenke på!  

Mange tror at de deprimerte bare sitter der og skylder på depresjonen sin til en hver tid. Slik er det faktisk ikke! Man blir utrolig sliten av å være lei seg så å si 24 timer i døgnet. Det tapper mye krefter skal jeg si deg.

Det at de som har psykiske lidelser ofte «klager» og syter over at de sliter med noe, er fordi de vil bli sett. De trenger hjelp, de trenger å bli hørt. Det å si at de med psykiske lidelser ikke har ben i nesa og at de er svake burde ikke vært lov - tror du det hjelper dem, tar du feil.

Tror du en som sliter med angst har lett for å tenke: «Hei, for en fin dag, nå skal jeg gripe den». Det er det de skulle ønske at de klarte å tenke.

Tror du det er lett for en som driver med selvskading å si til seg selv: «Nå skal jeg slutte med dette». Nei, man blir faktisk avhengig, akkurat som en som røyker.

Tror du det er lett for en med anorexia og dra på Burger King og spise for å gå opp i vekt når hverdagen ellers har bestått av å telle kalorier og trene?

Om jeg skal sette det i et annet perspektiv: de fleste folk vil jeg tro er avhengig av et eller annet. Det er ikke lett å bare slutte med det på flekken? Eller?

Det å bli stoppet på gaten og bli spurt hva de arrene på kroppen din er, det er heller ikke veldig kult. Det er heller ikke morsomt når du står på Meny og skal handle, og så står sidemannen og glor på deg. Det er også veldig mange som sier at vi skal dekke oss til, men hvorfor det? Vi er da mennesker vi og? Vi må få lov til å vise oss i det offentlige rom uten å måtte dekke til arrene på kroppen.

Jeg vet ikke selv hvordan det er å være et menneske utenfor verden av psykiske lidelser, men jeg tror folk burde tenke seg mer om før de snakker til oss om hvor lett det er å komme seg ut av det. Så til deg som har lest dette: håper du tenker noe annet neste gang du støter på noen med en psykisk lidelse.

Følg Jakobs fordommer på Facebook!

Vi vil gjerne ha leserinnlegg til UREDigert: Send inn din mening her

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.