Kan nordmenn slutte å syte og begynne å nyte?

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Nok klaging over været, polets åpningstider og bompenger.

DEL

Meninger– Døtrene mine går ikke på skole. De jobber hjemme.

Innerst i et beskjedent hus, i enden av en liten landsby, noen timer unna Atlasfjellene i midten av Marokko, forsøker jeg å gjøre meg komfortabel i en fargerik, men slitt sofaseng. Overfor meg i det avlange rommet sitter min marokkanske vertsfar i rufsete arbeidsskjorte og jordflekkede olabukser. Med gestikulereringer ber han meg forsyne meg av fatet med tagine på det lave, ovale trebordet foran oss.

Maten har nettopp blitt tilberedt og servert av mannens datter, en ung kvinne i tradisjonelle marokkanske klær som bukker og neier både på vei inn og ut av rommet. Hun, kona og de tre andre døtrene spiser ikke med oss menn. Ved hjelp av vennen min som snakker mer arabisk enn meg, spør vi om hva kvinnene gjør i livet. De er hjemmeværende, forteller vertsfaren min nonchalant. For han virker dette som en selvfølge.

Bortskjemt norsk folkesjel

Mine norske foreldre har alltid fortalt meg at vi vant i lotto ved å bli født i Norge. Jeg har dermed alltid forstått at verden er urettferdig. Altså, det er vanskelig å unngå hvis man ser statistikkene vi alle kjenner til: millioner av mennesker lever uten rent vann, blir nektet skolegang eller dør av mangel på medisiner.

Men før jeg flyttet til Marokko, hvor forskjellene mellom rik og fattig – mellom heldig og uheldig – er så tydelige og enorme, greide jeg ikke å la dette synke inn.

Jeg har aldri klart å være ordentlig takknemlig. Og jeg tror den bortskjemte, norske folkesjela jeg har levd og inhalert mesteparten av livet har skylden.

Misfornøyd med topp-plassering

For det er tydeligvis alltid noe å krisemaksimere, bekymre seg, syte og klage over i Norge. Enten det er skrekkelige flyseteavgifter, menneskerettighetsbrytende sukkeravgifter, urimelige sigarett-priser, umenneskelige bompenger eller økende ulveterror. Selv når vi får det inn med teskje at vi har det bedre enn bra forstår vi det ikke.

Forrige måned ble Norge, nok en gang, kåret til verdens beste land å leve i av FN. Tittelen er basert på FNs levekårindeks som vurderer forventet levealder, utdanning og bruttonasjonalinntekt per innbygger.

Rett under oss på lista finner vi Sveits og Irland, og bunnplasseringene går til Den sentralafrikanske republikk og Niger. Mitt foreløpige bosted, Marokko, befinner seg på en stusselig 123. plass ut av 189, etter land som Palestina og Irak.

Men det tok ikke lang tid før det norske folk tok til kommentarfeltene for å protestere og konsensusen virket klar: Norge er slett ikke et godt land å bo i! Høye skatter, bilfritt sentrum og ugunstige åpningstider for vinmonopolet virket å være blant de viktigste grunnene. Og som en jovial kar i NRKs kommentarfelt så intellektuelt argumenterte: «Det er løgn, friske folk blir syke fordi de får depresjoner, lei av bompenger og dårlig vær.»

Ja, beklager marokkanere, vi vil ikke høre om deres korrupsjon, fattigdom og dårlig skoletilbud – vi har faktisk dårlig vær!

Typisk norsk å være god (til å kreve)

Jeg er ganske sikker på det er kun nordmenn som greier å være så desillusjonerte om eget land og privilegier. Men det er en mulig forklaring på denne ignoransen.

Vi mennesker gjøres glade av å oppleve framgang og tilgang til gradvis mer ressurser. Nylig hjerneforskning publisert i journalen fra Storbritannia konkluderer med at lykke krever mer enn at ting går bra: de må gå bedre enn forventet!

Det at vi har mer enn noen gang – likestilling, demokrati, helsetilbud, fritid, kjøpekraft – fører til store forventninger. Og med de skyhøye forventningene kommer stor misnøye.

Optimisme gjør oss lykkelig

Men kjære, vakre nordmann, det er på tide å motkjempe klagekulturen og la det det du allerede vet synke inn: Vi bor i verdens beste land.

Skolegangen, helsen og tryggheten din er dekket av skatten vi alle betaler – i visse andre land hadde du stått på egne to bein. Veiene du kjører på er trygge fordi du betaler bompenger – i andre land hadde du kanskje ikke hatt noen vei.

Anerkjenn hva Norge virkelig har og nyt det. Forskning viser nemlig også det selvsagte, at positivitet og optimisme gjør oss lykkeligere.

Det minste vi kan gjøre

Misforstå meg rett, jeg sier ikke at vi nordmenn har noe iboende som gjør oss overlegne. En blanding av ressurser, klima, geografi, kolonihistorie og andre faktorer har gjort at vi er i den fordelaktige posisjonen vi er i.

Vi må dessuten ikke glemme at vi ikke alltid har hatt det like bra: det er ikke lenge siden mange ble nektet skolegang her til lands også. Og jeg mener heller ikke at vi skal slutte å bry oss om norsk politikk: saker, små og store, skal få rom til å diskuteres og jobbes med.

Det eneste jeg ønsker er at vi skal bli flinkere til å sette ting i perspektiv.

Landet vårt er så urettferdig bra og det aller minste vi kan gjøre er å innse det.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags