Hadde du likt om andre alltid syntes synd på deg?

Jakob Semb Aasmundsen er spaltist i Tønsbergs Blad.

Jakob Semb Aasmundsen er spaltist i Tønsbergs Blad. Foto:

Av

For dem med flest hindringer er vår nedverdigende medlidenhet kanskje den største.

DEL

KommentarHva hvis jeg ikke kunne bevege meg fritt. Hva om jeg hadde blitt født annerledes, med en sykdom som gradvis stjal følelsene i beina, eller som gjorde at jeg aldri fikk dem til å begynne med. Hva hvis jeg hadde blitt utsatt for noe utenom det vanlige, for en ulykke – et dumt fall fra et tre, et uheldig bilkrasj, et feilberegnet stup – og blitt forhindret i å gjøre som jeg gjør i dag:

Gå, løpe, klatre. Bevege meg. «Fritt».

Hva hvis jeg hadde blitt en av «dem». De som, fordi de ikke gjør som meg, skiller seg ut. De som jeg stirrer på, uten at jeg virkelig orker å se dem. De som må ringe på forhånd for å høre om de kan komme inn; som kanskje må ta bakveien.

Hva hvis jeg hadde vært en av dem jeg alltid har syntes synd på.

Latterlige sexspørsmål og dømmende blikk

Jeg gråter ganske sjeldent, men når jeg først gjør det er det ofte grunnet noe som berører – som treffer en nerve, lærer meg noe, eller minner meg på det jeg egentlig vet, men som jeg har skjøvet under teppe.

«Det å bli stirret på, det å bli beglodd, er å utvikle en ytre bevissthet om seg selv, en bevissthet som allerede er modulert etter omgivelsenes forventninger. Det er også å bli plassert inn i en livsfortelling som allerede er ferdig skrevet, som fortelles av andre.»

Disse ordene kommer fra det som fikk meg til å ta til tårene sist: Boka Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue er en besk, sårbar og intellektuell beretning om det å leve med en funksjonsnedsettelse. Med en jordnær, men likevel ektefølt og nesten litt poetisk penn skriver Grue alvorlig og humoristisk om egne erfaringer fra livet i rullestolen:

Om en hverdag med byråkratiske og upersonlige legeerklæringer, velmenende, men frustrerende assistenter, sure flyverter, latterlige sexspørsmål, umulige trapper, trange rom, og blikk: utålmodige, dømmende, og ikke minst, medlidende.

En straff fra Gud?

Grue ga meg en vond påminnelse om hva slags verden vi har skapt for dem som ikke kan gå. Hvordan vi lenge sturet bort, ignorerte og latterliggjorde.

Det er sjokkerende å tenke på hvordan Platon anbefalte at «deformerte» barn skulle bli satt bort, at tidlige kristne ledere som Luther og Calvin mente mennesker som var født annerledes var besatt av onde ånder eller var en straff fra Gud for familiens synder, og at 1800-tallets sosialdarwinisme argumenterte at en ikke skulle hjelpe dem med funksjonsnedsettelser grunnet «naturlig seleksjon».[1]

Det er grotesk å minnes at Statistisk Sentralbyrå i Norge til for ikke altfor lenge siden brukte ord som «åndssvake» og «vanføre» i sin statistikk, [2] og hvordan mange norske utesteder, butikker og private hjem fremdeles ikke er tilgjengeliggjort og universalisert slik at alle skal kunne komme til overalt.

Et liv som ligner mitt

Det er imidlertid ikke beretningen om de fysiske hindringene som rørte meg da jeg leste Jeg lever et liv som ligner deres. Grue viser så elegant at samtidig som verden kanskje er mest tilrettelagt for dem som kan gå, så er livet – opplevelsen av å eksistere, tenke og føle i denne verdenen – slettes ikke begrenset til om du trenger en rampe for å komme inn på restaurant.

Jan Grue er professor ved Universitet i Oslo og han har gitt ut intet mindre enn elleve bøker. Han er gift, han har barn, han er belest.

Jeg ser opp til ham. Og det har ingen ting med rullestolen å gjøre.

Han får meg til å tenke på venner og bekjente som jeg også beundrer: Skribent og poet Ida Dignes, IT-konsulent og samfunnsdebattant Andreas Henden, og idrettsutøver og ni-ganger VM-medaljevinner Birgit Skarstein. Det eneste disse ressurssterke menneskene har til felles er at de ruller – ikke går.

Hva hvis

Ja, hva om jeg virkelig ikke hadde kunnet gå som jeg gjør i dag? Det er fremdeles noe jeg frykter – det hadde vært vanskelig, med det livet jeg er vant til.

Men jeg har skjønt noe nå; at jeg ikke kan la denne frykten gå utover dem som allerede er i den situasjonen. Jeg har forstått at vi alle må slutte å trenge vårt ubehag ved tanken på funksjonsnedsettelser over dem som faktisk håndterer dem. Som ikke bare overlever et grusomt liv på tross av rullestolen, men som lever et normalt ett ved hjelp av den.

For når vi bryter ned det største hinderet av dem alle, vår konstante nedverdigende sympati, vil vi nok være litt nærmere målet:

Et samfunn hvor alle virkelig kan bevege seg fritt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags