«Han har ikke engang hundre likes på profilbildet sitt! Det er kanskje ikke helt det vi leter etter»

Det eneste du går glipp av ved å være vandreruss er en plass ved Bjørknes privatistskole, en og annen kjønnssykdom (sistnevnte kan du for øvrig trygt få uavhengig om du er på buss!) - og muligheten til å sløse bort hundretusen kroner, skriver Jakob Semb Aasmundsen.

Det eneste du går glipp av ved å være vandreruss er en plass ved Bjørknes privatistskole, en og annen kjønnssykdom (sistnevnte kan du for øvrig trygt få uavhengig om du er på buss!) - og muligheten til å sløse bort hundretusen kroner, skriver Jakob Semb Aasmundsen. Foto:

Av

Kjære vandreruss, det er ikke du som er taperen. Ungdommer på russebuss er de mest umodne. Jeg var en av dem.

DEL

KommentarDet er helga før 17. mai og enda en russetid ruller mot slutten. Jeg synes alltid det er deilig å se russen rave rundt, ikke bare fordi det er et av våre sikreste vårtegn, men det er liksom noe sjarmerende med fulle, kåte og håpefulle ungdommer i kjeledress.

Det som ikke er sjarmerende er skyggesiden av russetiden. Altså det er uten tvil flere skyggesider, men i dag snakker jeg om det splittende og ekskluderende miljøet russebussene lager.

I år, i likhet med de foregående, har det vært mye snakk om hvor mye jævelskap bussrussen står for. Emilie-Alexandra Schei skriver i VG at det har blitt et slagord blant bussrussen at «du er ikke russ uten buss», og Karoline Grinaker skriver i Aftenposten at det har blitt rent apartheid blant russen. Bussrussen er øverst i hierarkiet, de selverklærte populære og kule, og nederst er vandrerussen: Taperne.

Dette systemet kan få enhver vandreruss til å føle seg dritt. Men det er på tide at vi sier det åpenbare: Det er ikke vandrerussen som er taperene. Min tid fra å være på russebuss vitner om det helt motsatte.

Ikke engang hundre likes på profilbildet!

La meg ta deg med tilbake til en kveld da jeg gikk i første videregående. Jeg befinner meg i kjelleren til en venn sammen med en ti-tolv andre gutter. Det er andre uka etter sommerferien og vi har allerede samlet en gjeng for å planlegge russetiden (ja, man begynner så tidlig). Jeg hadde vært veldig delaktig i organiseringen av møtet. Vi måtte da ikke komme bakpå med forberedelsene!

Det går en lav mumling gjennom rommet før møtet starter. Det småprates og dannes allianser før stemmegivningen. Det er ikke bare verv som skal diskuteres, hvem som skal få være med på bussen skal nemlig også bestemmes. Plutselig skyves en storskjerm fram mot sofagruppen. Møtelederen sier at vi skal starte med å diskutere potensielle medlemmer. Han åpner facebook på storskjermen og han klikker seg inn på en profil.

«Han har ikke engang hundre likes på profilbildet sitt! Det er kanskje ikke helt det vi leter etter», sier en av guttene. Det mumles av enighet rundt om i sofaen. «Han har Ralph Lauren-skjorte da,» sier en annen. Møtelederen nikker bekreftende. «Ja, dette er vanskelig. Skal vi stemme over det?»

Tissing og sex med mindreårige

Jeg husker godt den kvelden. Jeg husker hvordan jeg satt der i Barbour-jakka mi og trodde jeg var den beste i verden. Hvor herlig vi guttene syntes det var å ha makt til å bestemme hvem som var gode nok til å være på buss med oss, hvem som var kule nok.

Den gjengen var også den som alltid satt på de midterste bordene i kantina, sammen med jentene som også skulle på buss. Etter en vår og sommer med mye henging på tvers av ungdomskoler hadde vi funnet ut av hvem som det var greit å være med når videregående begynte.

Det var vel en blanding av status, penger, klær, eldre venner og velvillighet til å drikke alkohol som bestemte denne sammensetningen, og på magisk vis greide vi å etablere og opprettholde en slags identitet som skolens kule – fra første uke!

Denne tilværelsen gikk ut på sladder, om fester, om eldre gutter og jenter, om dem i gjengen som ikke kom den dagen – og selvfølgelig om russetiden. Vi snakket om rykter fra rullinger og fester. Om slagsmål mellom bussene, om russebussgutter som tisset på folk på vei inn i bussen deres, om mindreårige som måtte ligge seg til å få være med.

Kuttet kontakt

Jeg forstod ikke hvor patetisk det hele var før jeg kom meg ut av det. I andre videregående dro jeg til utlandet på skoleutveksling og det året skjønte jeg at jeg virkelig ikke hørte hjemme i den gamle gjengen min.

Da jeg kom hjem droppet jeg ut av alle planer om russebuss og nesten praktisk talt kuttet kontakt med alle de selverklærte kule vennene mine.

Livet på den «andre siden» var så mye bedre. Jeg begynte å snakke om interessante ting, bry meg mindre om klær og utseende og jeg greide å bruke tid på mine ekte venner. Ikke bare det, men da russetiden kom så jeg hvordan også vandrerussen koste seg.

Buss eller ikke - alle var fulle, kåte og håpefulle – akkurat slik det skal være.

Kjære vandrerussen

Men det er et problem at bussrussen fortsatt skaper så mye splid for mange. Hvordan det er mange som føler seg ekskludert og mobbet, som føler at de blir sett ned på for at de ikke er på buss. Som føler at de ikke er gode nok.

Jeg skriver denne teksten til deg. Jeg skriver for at du må skjønne at du ikke har noe å være lei deg for.

Det eneste du går glipp av er en plass ved Bjørknes privatistskole, en og annen kjønnssykdom (sistnevnte kan du for øvrig trygt få uavhengig om du er på buss!) - og muligheten til å sløse bort hundretusen kroner.

Kjære vandrerussen, gjør deg selv en tjeneste og drit i bussrussen. Hold hodet hevet, drikk litt, feir mye, og kos deg med dem du virkelig bryr deg om.

For er det ikke egentlig det russetiden virkelig handler om?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags