Begrepet syndebukk er opprinnelig betegnelsen på en geitebukk som ble jaget ut i ødemarken på jødenes forsoningsdag. Dette ritualet beskrives i 3. Mosebok i den hebraiske bibel og ble innledet med at øverstepresten i tempelet i Jerusalem bekjente alle folkets synder. Så la han hendene på bukkens hode og sendte den ut, så den skulle bære alle syndene ut i villmarken. Hensikten med dette symbolske ritualet var å fjerne all synd fra landet én gang i året.

På Jesu tid satt det en garvet realpolitiker som øversteprest i det romerskokkuperte Jerusalem. Kaifas hadde etter mange år i embetet en viss erfaring med å manøvrere i det rommet som okkupasjonsmyndighetene ga ham. Da Jesus vekket opp Lasarus fra de døde, gikk alarmen i det høye rådet, som var jødenes øverste politiske og religiøse organ. Rådsmedlemmene samlet seg til krisemøte, for nå gjaldt det å sikre rommet for jødenes religionsutøvelse og hindre at uroen rundt Jesus resulterte i opptøyer og påfølgende represalier fra romerne. «Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt», var konklusjonen i det høye rådets forhandlinger, slik det refereres i kommende søndags evangelietekst.

Da kommer Kaifas med de forløsende ordene: «Det er bedre at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne». Dette var en nærliggende og besnærende utvei som han fikk hele Rådet med seg på. Ved å peke ut en syndebukk og deretter vise handlekraft og bli kvitt ham, kunne de religiøse og politiske lederne sikre byens og folkets framtid.

Kaifas selv ante neppe rekkevidden av det han sa, men i 2000 år har ordene hans bidratt til å tolke Jesu død. Han døde ikke for sin egen skyld, men han blir syndebukken som skal berge folket – ikke bare datidens jødiske folk, men alle mennesker til alle tider.

For en moderne leser høres ikke dette uten videre begripelig ut. En gud som krever menneskeoffer kan vi vel ikke akseptere?

For meg blir Jesu død meningsfull bare hvis jeg tar med i bildet at han selv er Gud. At Jesus er både sann Gud og sant menneske er et budskap kirken kjempet for i flere århundrer etter den første påsken. Det er ikke en gud langt oppe i himmelen som ofrer et menneske for at han skal få gjengjeldelse for det menneskeheten skylder ham, men det er Gud selv som går inn i vår historie, ja, inn i døden, for å frelse oss.

Det er en grunnleggende forskjell på å ofre en annen og å ofre seg selv. Bibelen tegner et bilde av en Gud som ikler seg sårbart kjøtt og blod, som vender det andre kinnet til og aksepterer sin skjebne mens han ber for sine bødler: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Helt til det siste gikk han kjærlighetens vei, valgte sårbarheten og selvoppofrelsen – for alle menneskers skyld. Hans død blir et kraftfullt innlegg i diskusjonen om et menneskelivs verdi. Alle er uerstattelige, Gud har ingen å miste. Menneskeverdet er ikke åpent for forhandlinger, ingen kan reduseres til et middel for andres lykke. Hvert enkelt menneske er et mål i seg selv og gjenstand for Guds usvikelige kjærlighet.

Den polske fransiskanerpresten Maximilian Kolbe ble under krigen arrestert for å ha hjulpet polske jøder og deretter sendt til Auschwitz. En dag trodde vaktene at en fange i hans brakke hadde rømt, og kommandanten beordret at ti menn fra samme brakke skulle dø som hevn. Det var helt vilkårlig hvem som ble pekt ut til å dø, men en av dem skrek ut i desperasjon over aldri å skulle få se sin familie igjen. Da gikk Kolbe fram og tilbød seg å ta hans plass. Hans frivillige kjærlighetsoffer minner om Jesu offerdød.

Førti år seinere var mannen som Kolbe reddet livet til selv til stede på Petersplassen i Roma da Kolbe ble helgenkåret av pave Johannes Paul II. Gjennom Kolbes historie har tusenvis av mennesker fått troen på at den sårbare kjærlighetens vei kan bære gjennom både liv og død.