Gå til sidens hovedinnhold

Jeg elsker jobben min, men nå er jeg redd

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er mandag morgen, klokka er 9, og jeg kommer på jobb. Åpner døra og ser inn, blir oppdaget av tre barn som leker i garderoben. De spretter raskt opp, løper mot meg, som de pleier å gjøre, mens de sier: «Åh, hei!» «Hei, så godt å se deg!» sier jeg til førstemann, mens jeg setter meg ned og får en skikkelig bamseklem. De to neste følger på, og får samme gode klem. God start på arbeidsdagen, dette. Det er viktig med denne morgenhilsenen, for både små og store.

Jeg blir i garderoben, og barna fortsetter leken sin, de har laget tog av noen grønne kasser, og jeg blir bedt med på tur til Dyreparken. Vi får en flott togtur, med lokfører, konduktør, til og med servering på toget.

Klokka blir ti over, da jeg må gå av toget, det kommer en gutt inn fra grovgarderoben. Han er lei seg, vil ikke at mamma skal gå, og det er virkelig en trist morgen for ham. «Hei du, trenger du å sitte litt her hos meg i dag?» spør jeg, mens jeg løfter ham opp, tar imot sekken, og vinker til mamma. Han gråter, og jovisst, han trenger noen minutter på fanget for trøst og noen gode ord.

Vi finner balansen igjen, får omsider vasket hender, og går inn på avdelingen. Han ser at det sitter noen å tegner, det vil han også, og så er han i gang med barnehagedagen sin. Jeg finner telefonen og sender en melding til mamma; barnet hennes har det bra nå.

Jeg går inn på det andre rommet, her er restauranten åpnet for dagen. Jeg får plass ved bordet, og blir servert de deiligste retter av en ivrig kokk. Hun har noe viktig å vise meg også, hun setter seg på fanget mitt, åpner munnen sin mot meg på vidt gap, for tannen hennes har løsnet enda mer i løpet av helgen. Dette er spennende, vi lurer på når den faller ut, det kan ikke være så lenge til nå?!?

Jeg må takke for måltidet, for utenfor restauranten står det en treåring som trenger min hjelp. En ny bleie må til. Vi går på badet, og har en hyggelig stund på stellebordet, til tross for oppdraget. En verdifull, liten en – til – en samtale, om helgens vafler og druene som venter i matboksen.

Klokka har blitt 09.40, og jeg har allerede hatt nære, gode møter med seks barn. Seks nødvendige, positive og nære møter, med lek, omsorg og støtte.

Jeg elsker jobben min. Jeg ønsker å være, og håper jeg er, en nær, god og betydningsfull voksen for alle disse barna.

Men nå er jeg redd. Jeg er redd for meg selv, jeg er redd for kollegaene mine, jeg er redd for barna, og for familien min.

For uansett hvilke tiltak vi har gjort, havnet vi i en smitteboom. For såpe og vann, antibac, mindre kohorter og avstand, kunne ikke verne oss i jobben vi gjør for barna og samfunnet vårt.

Vi er alle sårbare!

Kommentarer til denne saken