Men så er det veldig givende hvis man først hopper ut i det og man innser at man lander på beina. For når man hopper gang på gang, etter hvert så greier man å lande riktig.

Og jeg har landet på beina denne gangen, selv om jeg snubler litt her og der da.

Ikke å kunne noe

Hadde du spurt meg for noen måneder siden «Hva kan du egentlig om engelsk fotball?» hadde jeg bare trukket på skuldrene og svart at jeg ikke kan så mye. For jeg kunne ikke så mye, og dermed var det en stor overraskelse at jeg fikk jobb nettopp i engelsk toppfotball.

De første ukene i jobben var jeg konstant ute av komfortsonen.

For jeg innså ganske fort at engelsk er ikke det samme som «fotballengelsk»; en samling av ord og uttrykk som ikke gir noe mening for en nordmann som kun kan engelsk fordi jeg har lært og pugget det.

Jeg visste ikke at en så kalt «Chairman» var så veldig viktig, så da hele kontoret ble helt stille i det han kom inn, begynte jeg å spørre ham ut om alt fra veganske middager til hvordan livet er. Til tross for at de jeg jobbet med så veldig rart på meg, ble det god stemning etter hvert, da.

Hopp ut i det

Så hvor vil jeg egentlig med dette?

Det er så mange som elsker det trygge og stabile livet. Elsker å aldri vike fra rutinen sin. Som lar livet skure og gå uten å tråkke utenfor komfortsonen. Som sier nei før de har tenkt seg om.

Så her er jeg. Som sier ja og nei og kanskje hele tiden. Som driter meg ut, og kan le av det senere.

Det trygge og solide livet går ingen vei, og man kan alltids snu og dra tilbake dit. Så gå utenfor komfortsonen, da. Dra på kafé alene, prøv en ny idrett, flytt til et annet land, syng karaoke med kollegene dine eller lær deg noe nytt.

Det er verdt det.