Tar jeg for hardt i? Egentlig ikke. Seljetreet, selvsådd ved kanalen, er fullt av «gåsunger» og det er ikke en ensom svale. Det er tid for å ta inn kvister fra hagen eller grøftekanten. Uansett, bruk sekatør (les: rosesaks) Det så skjemmende med brukne grener, det kan ikke gjøres pent. Har du ikke sekatør med deg, så gå videre, nyt synet, nøy deg med det.

Selvfølgelig er det mulig å gå en skogstur uten å hermetisere et tre. Det går fint. De fleste klarer det med glans. Skogen må du uansett ligge unna. Har du grunneiers tillatelse, er det grønt lys. Grøftekant og hage er jo overfylt av godteri til vasen. Du kan forsøke alt av kvister. Hvor galt kan det gå. Du finner fort favoritter.

Har du tilgang til Hestekastanjer? Det er mitt førstevalg. Bjerka spares til maibuketten. Syriner og Magnolia Galaxy ligger også i tet. Beskjæring er livgivende for busker og trær. Store buketter kan fylle vasen. Foråret er på plass uansett hva du forsøker. Forsythia var favoritt i barndomshjemmet.

Gule og lysende av blomster og knopper. Forsythia er også med i ti på topp. Jeg er fan av store vaser. Jeg har jo laget en del selv, de viktigste kommer fra en annens hender. I over 30 år har jeg samlet vaser og keramikk fra Elisabeth von Krogh. Hun leverer til håndverksforretninger landet over. Var du på julesalget der i år? Jeg gikk glipp av det. Hennes vaser er storem også miniatyrene er det noe stort over. Jeg slenger ved instaadressen hennes, @elisabethvonkroghceramics.

Det er mye som er bra med det unike. Markedet tyter ikke over av samme gjenstand. Ureist og unik. Og ikke er det dyrere en masseprodusert, det er lett å lære å se forskjell. Hvis du er feinschmecker, lager mannen hennes, Tore Aarholt, fabelaktige bilder som gir en helt spesiell opplevelse og kler Elisabeths bilder på beste måte. Selvsagt lever begges verk egne selvstendige liv. Uansett er vi heldige som har kunstnere av dette kaliber inærheten. @toreaarholt er hans instaadresse.

Og vasene fylles med kvister og tulipaner. Det var jo det jeg ville fram til. Da er det fest også på en mandag. Og nå er det forårshelg, så fritt fram til å praktisere i stor stil. Det var jo det jeg ville fram til. Det er mange sidespor og omveier i en kronikk som dette. Plassen er begrenset og jeg vil ha med så mye som mulig. Da er det ofte veien å gå. Så vil du værra med, så heng på.

Noen som henger iherdig i, er småfuglene. Meis og gråspurv er i flertall og de er alltid sultne. Så mye selskap i et fuglebrett og et tonn skitt også. Det er til å leve med. Jeg imponert over at kilovis med solsikkefrø kan forsvinne i de små fugleskrottene som dugg for solen. Poenget er at de spiser så lenge det er mat, sommer som vinter. Det er bare så synlig når vi må fore flokken. Så litt hver dag er nok en metode jeg burde bli bedre på.

Et annet forårstegn har jeg utsikt til fra hagestuen i Åsgårdstrand. På fine dager er de ivrigste tilbake og fikser og holder på i havna. Jeg mistenker at det er kafferast som tas under presenningen. Lengselen etter vår sitter sterk i mange. Og garantert i båtfolket. Det er ikke lenge før første båt er på vannet. Siste går ut rundt St. Hans. Sesongen er kort og lang. Litt etter hva vi får til, vil jeg tro.

Selv har jeg begynt å sjekke drivhuset. Det står nå avstengt og har fungert som arbeidsrom på gode dager. Men etter en vinter med arbeid i ny og ne, kreves en vårrengjøring. Det er en fest å komme i gang. Det er mitt viktigste tegn på at foråret er åpnet! Jeg har ingenting å tape på å starte nå. Ja vel, våren får vi ta når den kommer og vi har ennå tid.

Jeg er så heldig som alltid syntes dette er årets beste tid. Uansett når du spør. Vinteren som vi har i Costa Vestfold er kort og heftig stort sett og gir rom for mye hygge. Kunsten blir å finne seg til rette og se at stort sett, så er det noe bra med alt. Selvsagt kan vi fokusere på det vi oppfatter som negativt. Det positive med vinteren er uomtvistelig at den er med på å gjøre vår verden hel. Kloden ser ut til å trenge hjelp.

Vi får holde sammen og gjøre vårt beste så fortsettelsen blir bra. Det blir en øvelse, krevende øvelse. Å lukke øynene hjelper ikke. Vi må slutte å le av de som tar utviklingen på dypeste alvor. Bidra der du kan og vær glad for hver kritiske røst som hever seg. Tviler du? Så la tvilen komme oss andre til gode. Å overlate dette til unge mennesker kan nok føles som ansvars fraskrivelse Det er det også. Alle må vi bidra, også vi som har bidratt til så hardt. Nå. 2023 er vårt felles ansvar. Dette kan bli et godt år.