Gå til sidens hovedinnhold

Jeg har blitt «finn-oman»

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har brukt det siste året på få oversikt over båter og hunder som er til salgs.

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

For det er i de to nevnte kategoriene det går i.

Ikke nok med at jeg både har fått meg hund det siste året, og har båt (17 fot) som duger i massevis. Nei da, jeg må ha større og finere båt, og gjerne en bror til vår nydelige dvergschnauzer, Freddie.

Ikke det at jeg akkurat trenger det. Jeg har jo nok med å stelle og gå turer med én hund. For ikke å snakke om å vaske, polere og reparere en helt brukbar liten båt i forkant av hver sesong. Det tar tid.

Men når det gjelder båt så er det jo dette med trefots-syken da. Eller «trefots-psyken» som jeg velger å kalle den. Eller i mitt tilfelle, for å være helt ærlig – femfots-psyken!

Derfor begynte jeg i fjor høst jakten på en større, nyere, finere og mer bruksvennlig (hva nå enn det er) båt til meg og samboeren min. Og hunden da. Ungene – som er blitt store – gidder jo ikke akkurat å bli med gamlingene på bøljan blå.

Så hva skal jeg egentlig med en større båt? Trenger det jo ikke. Og dyrt blir det garantert. Det samme gjelder en ny hund. Trenger jo ikke akkurat gå gjennom valpeperioden på nytt, nå som endelig den bortskjemte firbente snart drar seg mot sitt første leveår. Makan!

Det koster ikke å ta en titt, men dæven hvor skummelt det kan være. Det kan fort bli dyrt, må vite.

Men som sagt, det er gratis å ta en titt. Kremt!

Derfor har det blitt noen timer, eller sikkert noen døgn sammenlagt, på finn.no det siste året. Og når man først kikker, så hender det jo at man blir fristet og slenger av gårde en melding til selgeren.

Jeg har blitt en finn-oman, i mangel av et bedre uttrykk.

Heldigvis har jeg ikke fått napp på noen av de annonsene jeg har svart på. Enda godt. Hvis ikke hadde jeg brått angret på eksempelvis et båtkjøp jeg gjorde nå allerede neste år, at båten jeg kjøpte kanskje ikke var stor nok og fin nok, likevel.

Når det kommer til en bror til Freddie så er det slik; Hodet mitt sier vent noen år. Men hjertet mitt og finn-fingrene mine sier -nå-nå-nå!

Så da gjenstår det å se, da. Om det er hodet eller finn-fingrene som stikker av med «seieren».

Voff, voff!

Les også

Tenk å bli møtt av tidenes aller største fan, som synes du er helt eksepsjonell, hver gang man kommer inn døra

Les også

Jeg ble mobbet fordi jeg hadde så dårlig musikksmak

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.