Gå til sidens hovedinnhold

Jeg jobber nå med døden. Det har gitt meg et nytt syn på livet.

De siste månedene har jeg lest flere hundre minneord. Her er tre ting jeg har lært.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når noen dør, ønsker andre gjerne å blåse liv i vedkommendes historie. Varme ord deles i sosiale medier, i minnesamvær og kanskje i avisen gjennom en såkalt nekrolog.

Siden nyttår har jeg hatt ansvar for disse tekstene i Aftenposten. Jeg har lest og redigert flere hundre nekrologer de siste månedene, og jeg har snakket med like mange personer i sorg.

På ett vis er det brutalt: Å forholde seg daglig til alle som forlater oss, minner meg på at det er min egen tur en gang. Memento mori, som det heter.

Samtidig er arbeidet med minneord givende på måter jeg ikke forutså. Å ha ett ben plantet på den andre siden, har gitt meg nytt syn på tilværelsen min i denne. Her er tre ting jeg har lært.

1. Det som setter spor

Nekrologene er en pause fra alt dramaet i nyhetene. De tvinger oss til å ta et steg tilbake og se på det nære. Jeg blir minnet på at det er ting jeg stresser over nå, som ikke har noe å si når jeg ser tilbake livet mitt.

Jeg har skrevet en bok om seksualitet og kroppspress blant unge, og jeg har ikke lest én eneste nekrolog der magemuskler, høyde eller andre trivielle ting er viktig for dem du er viktig for.

Det som skrives om, er om du hadde humor, om du var god på å pleie relasjoner, om du var lidenskapelig opptatt av noe. Slike trekk setter spor.

Jeg mener derfor at nekrologer ikke kun er for eldre lesere. Tvert imot tror jeg at særlig unge kunne ha godt av de perspektivene som nekrologer gir oss.

2. Respekt for kvinnen i gaten

Tradisjonelt har det vært flest etnisk norske menn, som hadde høyt betalte stillinger, som fikk nekrolog over seg. Nå forsøker vi å få et større mangfold av historier.

I det siste har vi blant annet fortalt historiene til norsk-indiske Solænni, som jobbet som både stuepike, kunstner og kokk, Tone, en ungdomsskolelærer som alle elever elsket, og Espen, en politimann som brant for å hjelpe barn bort fra gaten.

Det er noe overraskende levende ved disse historiene som ikke har nådd offentlighetens lys før. De overbeviser oss om hvor viktig et mennesket har vært, ikke gjennom meritter og status, men gjennom handlinger og tilstedeværelse for menneskene rundt dem.

De viser hvor viktige alle mennesker er, uavhengig av samfunnslag og yrkesbakgrunner.

Det er et totalen av alle disse historiene som er historien om Norge. En historie som gir forståelse, og ikke minst respekt, for folk som lever annerledes enn oss selv.

3. Ikke vent med lovordene

Det siste jeg ofte tenker når jeg leser en fin nekrolog, er: Visste den avdøde dette da de levde?

Vi er flinke til å hylle og feire personer når de er gått bort, men vi er mer beskjedne når de fortsatt er blant oss.

Hvorfor er det slik? Og er det på tide å gjøre noe med det?

Vi bør derfor kanskje la minneordene være en påminnelse. Å være døden bevisst gjør oss mer klar over hva og hvem vi verdsetter i livet.

Og om vi kanskje bør uttrykke det på en bedre måte før det er for sent.

Kommentarer til denne saken