Jeg kan ikke se noen bedre løsning enn at skolen blir arena for tenketrening

Artikkelforfatter Tom Rønning

Artikkelforfatter Tom Rønning Foto:

Av

For å få til dette, må vi få pedagoger med seriøs utdanning i livssyn og samtalepraksis.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Dette amerikanske TV programmet «Time for Reflection», som så dagens lys i 1949, har tilsynelatende to viktige komponenter. Serien oppsto kort etter verdenskrigen, og for det andre ble det tatt av to år etter.

Vi kjenner til at dramatiske historiske hendelser, samt personlige grensesituasjoner, ofte fører til ettertanke. Dagens pandemi, med sine sosiale og mentale prøvelser, avføder nye løsninger og vyer. Så kan man spørre, hvor lenge og hvor dypt ligger refleksjonen i ettertid, og endrer den atferd? Både individuelt og samfunnsrelatert. Blir ikke bare grubling og alvor erstattet med lysere erfaringer? Er ikke menneskene utrustet med ulike former for glemsel, og så vender smått tilbake til «normal life»?

Noen ganger vil lyst, begjær og en følelse av mulig falsk trygghet, erstatte mer fornuftige tanker, fordi disse siste kan føre til forsakelser, offer og frykt for å måtte redusere sin velferd. En får her driste seg til spekulasjoner og antakelser.... . Men det er grunn til å tro at det kan være vanskelig over tid å holde fast på en ny verdibasert refleksjon, når livet rammes av konkrete hendelser, som f.eks. en sykdomsperiode, ulykker, skilsmisse, synet av døde fugler og fattige barn på TV skjermen, stryk til eksamen, økonomisk tap, osv. Maktesløsheten kan også ta overhånd. Livets ulike lidelser og tristhet ser ikke alltid ut til å inspirere til en helt ny og varig konstruktiv livsførsel.

Utfordringen ligger i å eie og opprettholde et langsiktig og livskraftig verdisyn, som til eksempel å uforbeholdent ta vare på naturen, tro på alle menneskers egenverdi, og ha varige indre forsøk på å vedlikeholde sin gode moralske eksistens, ikke minst i forhold til hvordan man snakker med og til hverandre. Eller det kan dreie seg om tanker og spørsmål rundt sitt eget talent, som en mulig vedvarende tilfredshet med det å virke på sitt beste. Dessuten kan en åndelig eller religiøs overbevisning skape stabilitet og ro. Livslang overveielse og etterlevelse av sine grunnverdier, kan gjøre at midlertidige vansker faller lettere.

David Ross, skuespilleren som ledet «Time for Reflection», måtte slutte etter kort tid. En kan lure på hvorfor programmet ble tatt av. Det kan være ulike grunner. Men kanskje kan denne hendelsen tjene som en slags påminnelse om at noen ganger kan livsviktige spørsmål bli glemt, eller ikke får sin rettmessige plass, verken i mediene, eller helst i våre hverdagsliv.

Finnes det hjelp eller botemidler til å rokke ved vår glemsel, eller snarere til å utvikle en annen «programpost», gjerne kalt «Always Time for Reflection»? Jeg kan ikke se noen bedre løsning enn at skolen blir arena for tenketrening. Der livsnære temaer tas opp i samtaler med de unge, det være seg respekt, tillit, mot, rettferdighet, hjelpsomhet, ærlighet, balanse, glede.

I tråd med å lære å kjenne seg selv og sine valg, blir det også essensielt å tenke sammen om felles verdier, som avkrever øvelse i evnen til å abstrahere og stille spørsmål. Å være positivt nysgjerrig på seg selv og andre, også i et samfunnsperspektiv!

For å få til dette, må vi få pedagoger med seriøs utdanning i livssyn og samtalepraksis. Ikke først og fremst som formidlere, men som fødselshjelpere til åpen dialog. En slik eksistensiell erfaring i barn og ungdom tas med videre i livet, og forhåpentligvis bidra til refleksjoner og spørsmål seinere i voksenlivet, rundt hva som er det personlige l livsfundamentet: Hva er mitt motto? Hva tror jeg på? Hvordan bør jeg handle? Hva gir livet mitt mening?


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken